2008

Starter bra, men faller desverre sammen midtveis.
Men en del bra her og et solid bevis på at Ben Affleck burde holde seg bak kamera istedet for fremfor det.
En ting som dog plager meg svært mye, er Morgan Freeman. Mannen var vel en gang en passe kompetent skuespiller, men har de siste 10 årene (i hvert fall) kun vært dødt kjøtt på skjermen.
Fyren har vel en god status og et kjent navn, men dette burde sannelig være siste spikeren i kista for hans karriere. For hans del, men aller mest for vår.

Hipp hipp hurra! Fjorårets desidert beste film fikk jeg ikke sett før i 2008. Ikke at det spiller noen rolle, det bare irriterer meg at det har tatt meg så lang tid å få knøvlet meg til å få sett denne.
En utrolig god film på alle tenkelige måter, og Coen brødrene viser oss at det på ingen måte er nødvendig å bruke billige triks som f.eks. musikk for å fortelle oss hva vi burde føle.
Josh Brolin er heldigvis også tilbake hvor han hører hjemme, blandt de beste i Hollywood, og det var jaggu meg på tide!
Et fabelaktig håndtverk.

I utgangspunktet er dette en svært generisk film. Tidvis svært sukkersøt og full av klisjer. Det som dog skiller den fra bunten er Jack Lemmon og Walther Matthau. Disse to har vært fantastiske skuespillere gjennom hele sine karrierer, og selv de får servert godt matriale å jobbe med her, gir de filmen en klasse og stil som skiller seg ut.
Skulle jeg sette fingeren på noe her må det faktisk være at jeg føler det kunne blitt brukt enda mer tid på Lemmon og Matthau. Jeg skjønner selvsagt nødvendigheten med å introdusere nye karakterer gjennom filmen, men personlig mener jeg at dette hadde vært en enda bedre film hadde den fokusert mer på forholdet mellom disse personene, og deres særegenheter.

Saw serien fortsetter, dog ikke i kjent og kjær tradisjon. Dette er helt klart både den Saw filmen som stikker seg mest ut og den mest kompliserte.
Her er det nesten en nødvendighet å ha sett de tre foregående filmene, og selv da kan dette bli litt i meste laget å følge med på.
Noe av dette skyldes desverre noe som likner svært mye på hastverkarbeid. Filmen holder et forrykende tempo og de tre plottene som utfolder seg i løpet av de snaue 90min. filmen varer suser forbi i en sånn fart at man virkelig må streve for å holde følge.
Slutten, som såklart inneholder den nå velkjente "Saw twisten" er nok heller ikke den beste, også denne bærer preg av hasterverk og vil uten tvil være helt uforståelig for noen som ikke har sett de andre i serien, da spesielt del 3.
Men, tross svært åpenbare feil tørr jeg si at dette til nå er den beste i serien. Jigsaw er mer eller mindre ute av bildet, selv om vi får snutter fra hans liv før han ble diagnostisert med kreft, er heldigvis en svært kjedlig og platt karakter fjernet fra historien. Det samme gjelder Amanda, som ikke bare hadde en utrolig irriterende personlighet, men også en meget dårlig skuespiller.
Tonen som vi fant i de foregående filmene er også byttet ut, og selv om dette er den Saw filmen som beveger seg fortest, er det faktisk den som føles minst hektisk.
I bunn og grunn skulle de bare avsluttet serien med denne, så snart man har fått hodet sitt rundt plottet merker man at det i utgangspunktet ikke etterlates noen løse tråder. Jeg skjønner dog selvsagt at dette ikke noe de har lyst til å gjøre, da serien har gitt en stor økonomisk vinst for skaperne.
Men dette var sannelig et friskt pust fra en serie jeg hadde spådd dommedagsprofetier for etter den håpløse "Saw III".

Jeg har fått inntrykk av at jeg er en av de få som virkelig har noe til overs for denne filmen. Jeg kan forsåvidt skjønne det, den legger på et komedisk nivå som er vanskelig å beskrive og følgelig fallt dette ikke i god jord hos publikum. For min del derimot er dette en knakende god komedie, velskrevet, godt spillt og fremført. Og selv om det ikke er til å unngå å dra sammelikninger med tv serien "Dragnet" fra 60-tallet, har skaperne her valgt å gå en helt annen vei, som fungerer overraskende godt.
I min bok vil alltid denne være en klassiker.

Ikke så bra som f.eks. "Turkey Shoot" eller "Death Ring", for å nevne lignende filmer, men denne har da også sine kvaliteter.
Det hangler litt her og der og ingen har da vel beskyldt Ice-T for å være noen god skuespiller. Rutger Hauer og spesielt Gary Busey trekker dog filmen opp flere hakk. Og det er en synd og skam at de ikke valgte å bruke Busey's karakter mer enn de gjorde.
En grei "manhunt" film.

Dette var en vanskelig film å gi karakter på.
På en side er det en klisjesmørje med en hel rekke flaue scener akkopanjert formularisk musikk som forteller deg når ting er trist, og når ting går galt.
På den andre siden er dette et kvantumsprang regimessig for James Wan, selv om mannen ikke har gjort så alt for mye å skryte av. Men det er bestandig godt å se progresjon av en regissør som tidligere har vist å han satt inne med noe.
Borte er all MTV klippingen man måtte lide seg gjennom i "Saw", og denne er på langt nær så pretensiøs og "seriøs" som nevnte film.
Her er mye fint å sette øynene på og jeg skal innrømme at jeg på ingen måte trodde at Wan hadde dette i seg.
Scenen som helt klart må trekkes frem her er "parkeringsgarage scenen". Her må en kameramann jobbe livet av seg mens han følger Bacon's karakter opp og ned alle etasjene. Dette pågår i over fem minutter, og det uten et eneste kutt, imponerende!
Regi delen er dog det jeg liker best ved filmen, skuespillerne får ikke mye å jobbe med her og Kevin Bacon's talent blir misbrukt på det groveste.
Jeg hadde også trodd at Wan skulle gå for en hyllest til "vigilante" og exploitation filmene fra 70 og 80 tallet, men dette viser seg ganske fort å ikke være tilfellet. Synd, da filmen uten tvil hadde vært bedre med en mer rett fram historie.
Jeg kan skjønne at dette er punkter mange ikke klarer å se forbi og kan være svært ødeleggende for deres filmopplevelse. Men er man av typen som klarer å dissekere filmen på en slags måte er her også svært mye bra.
En film som ikke tilfører sjangeren noe nytt, men som er et stort sprang for James Wan som regissør. Hadde han nå kunne byttet skribenter så tror jeg vi virkelig hadde vært inne på noe.

Desverre ikke så god som jeg hadde håpet den skulle være.
Men misforstå meg rett, dette er en svært god komedie. Jeg hadde bare sett for meg at en slik film som dette, med Henry Winkler, Shelley Long og Michael Keaton skulle være hakket bedre enn det den var.
Jeg skal derimot ikke være så veldig krass, filmen må nok sees etpar ganger til før den kan si meg 100% sikker i min karaktergivning.

En bunnsolid action/thriller dette. Beveger seg hele tiden fort og presist, og her er lite å sette fingeren på.
Derimot, sett fra et rent personlig synspunkt føler jeg at filmen hadde hevet seg etpar hakk hadde vi blitt servert mer vold her.
Ja, ja! Jeg er fulstendig klar over at vold ikke er synonymt med en god film, men i mange tilfeller er det det når det kommer til action filmer. Det jeg mener er at "The Bourne Identity" til tider føles noe barnslig og ødelegger det ellers gode inntrykket jeg har av filmen.
Men, små bagateller dette i en ellers svært grei film.

Hakket svakere en første film i serien. Ting beveger seg ikke like fort her og filmen drar seriøst på rumpa til tider.
"The Bourne Identity" kom to år før denne, hedligvis før Hollywood hadde begynt å leie inn spastiske kameraoperatører. "The Bourne Supremacy" er desverre ikke like heldig.
Kameraet ristes så jævlig til tider at det rett og slett er umulig å få med seg hva som skjer. Dette er intenst folkens! Herregud så intenst!
Nå må det nevnes at jeg på ingen måte har noe imot håndholdte kameraer, brukt rett funker dette utrolig bra. Men prøv ikke å dekke over det faktum at du ikke er kompetent nok til å regissere actionsekvenser, med et ristende kamera. Den kjøper jeg ikke!

Nesten like god som første filmen, meg regissør Paul Greengrass setter en stopper for at den klarer å måle seg helt.
Hvem trenger koreografi når man heller bare rister kameraet slik at selv de simpleste detaljer forsvinner?
Utidig, amatørmessig og et hån mot et oppegånde publikum.

Etter min mening den beste av Indiana Jones filmene.
Om det er nazi elementene som fascinerer, eller den generelt sett gjennomførte historien, vet ikke jeg. Men det er slik en sann adventure film skal gjøres.

Bruker litt tid på å komme seg i gang, men etter det er gjort ender denne opp som en svært fornøyelig sak.
Helt klart ikke så god som dens rykte skal ha den til å være, og kan faktisk til tider minne om enkelte episoder fra "The Twilight Zone". Men verdt å få med seg.

Fulci var gjennom hele sin karriere en fantastisk regissør, men det er med filmer slik som denne, hvor han fikk frie tøyler budsjettmessig at man virkelig får se hva han hadde i seg.
Det eneste som trekker ned er at filmen til tider er noe vanskelig å følge. Hadde det allrede fra begynnelsen blitt gjort klart at vi hopper frem og tilbake i tid, hadde dette spart seeren for en del hodekløing.

Strømlinjeformet action, men James Woods løfter denne etpar hakk.

Langt i fra hva jeg hadde ventet meg. Men jeg velger å ikke tro at dette hadde noe med skuffelsen å gjøre likevell.
For dette er i bunn og grunn ingen god komedie. Joda, noen elementer her fungerer svært godt, og jeg setter pris på at noen der ute prøver å gjøre noe nytt ut av denne type filmer. Men skaperne har likevell valgt å beholde noen av klisjeene vi alle er blitt så lei av, og det hjelper i hvert fall ikke når det er de verste de har valgt.
Filmen glimter til her og der, og en del av skuespillerne, samt regien er stødig. Men sett helhetlig er ikke dette stort å skrive hjem om.

Hittil den desidert svakeste filmen i serien. Det meste her er et stort gjesp, og det hjelper heller ikke at filmen åpenlyst stjeler ideer fra bl.a. "Day Of The Dead" og "The Birds".
Booooring!

Det er jo nesten helt utrolig, at gjennom hele min oppvekst hvor jeg trålet igjennom det meste av det som fantes av 80-talls komdedier, at jeg gikk glipp av denne.
Helt klart på høyde med de beste, da vel og merke med komedier av denne typen.

Parodi/hyllest til slasher sjangeren, og en fordømt god en i tillegg.
Det meste fungerer så utrolig godt her, både som en ren komedie og som en slasher.
Dette kunne fort endt opp som en katastrofe, men gutta har gjort hjemmeleksen sin og det synes. Helt klart en av mine favoritt komedier.

Relativt grei "terror" film.
En anelse for lang, musikken er amatørmessig og her bys ikke på stort man ikke har sett før.
Skuespillerne er derimot gode, regien stødig og vi blir servert en god dose med vold og tortur. Noe som definitivt hører hjemme i en film slik som dette. Som sagt; ikke uten sine feil, men grei nok til å slå ihjel litt tid med.

En av vår tid beste regissører er redusert til et minne av seg selv. Dette har dog vært tilfellet med Argento's 7-8 siste filmer, men jeg hadde da sannelig trodd at han ville ta litt ekstra i når han endelig skulle avslutte Three Mothers trilogien.
Sådan har det ikke blitt, og dette er i bunn og grunn bare et makkverk av en film.
Fotografien er tidvis nydelig, Argento har klart å fange Roma på en unik måte og her skal jeg innrømme at jeg lar meg imponere.
En annen ting som nok en gang imponerer, er effektene til Sergio Stivaletti. Her er en mann som kun har blitt bedre med årene, noe som står i sterk kontrast med Argento.
Claudio Simonetti fra Goblins er nok en gang hyret inn for å lage musikken, og dette får nok mange til å juble. Det er jeg derimot ganske sikker på at de ikke gjør etter å ha sett filmen. Anonymt er vel den fineste måten jeg kan beskrive musikken på, og i likhet med Argento, ser det ut til at Simonetti også har mistet gløden.
Her er derimot utrolig grafiske, brutale og svært blodige drapscener, signert Stivaletti. Se filmen for dem, og ikke for noe annet.
På ingen måte en verdig avsluttning på trilogien, og jeg velger glatt å overse denne katastrofen og nøyer meg med "Suspiria" og "Inferno". Laget på den tiden da Argento hadde kreativiteten og lidenskapen til å lage god film.

Jeg er ingen stor fan av Stephen King adapsjoner, men denne er ikke så ille.
Jeg liker settingen svært godt, noe jeg i hovedsak kan si om både Kings bøker og adapsjoner. Men denne har en litt annerledes innfallsvinkel enn de andre. Selvsagt raser korthuset sammen mot slutten, men her er da i hvert fall 65% som er verdt å få med seg.
Gode prestasjoner, da spesielt fra Von Sydow, men Harris og en håndfull av de andre gjør også gode roller.
Grei underholdning.

Langt i fra Martino's beste dette. Det er greit å prøve seg på noe nytt, men når det er lite eller ingen fremdrift i historien ender det hele opp med å gå på tomgang.
Fenech og Hilton gjør som vanlig gode roller, og regien til Sergio er det heller ingenting å utsette på.
Ernesto Gastaldi har kvernet ut noen av de beste manusene sjangeren har sett, men dette er desverre et av hans svakeste. Det blir da kanskje feil å legge skylden på Martino? Vel, de får dele den da...

Denne filmen er desverre ikke helt "der" for meg. Jeg så den aldri i ung alder, og jeg vil tro at dette har mye med saken å gjøre.
Jeg vil nok tro at denne hadde gått rett hjem hos meg i mine yngre dager, men idag er det kun en litt over middels 80-talls komedie.
Jeg liker ideen svært godt, og selv om jeg ikke er helt fornøyd med noen av skuespillerene de har brukt, da hovedsakelig fyren som spiller Dracula, gjør til gjengjeld Tom Noonan en fabelaktig jobb som Frankenstein.
Ikke uten sin sjarm, men jeg var nok desverre for sent ute med denne.

Nesten like god som "Vixen!". Eller kanskje like bra? Filmene er relativt forskjellige, og selv om noen av de samme elementene beholdes er denne 150 hakk sprøere enn noe Meyer noensinne har laget.
I motsetning til "Vixen!" prøver denne seg på hva man kan kalle et plott, men det forsvinner etter de 15 første minuttene. Men hvem bryr seg? Har du satt deg ned med en Russ Meyer film er det nok ikke dette du er på utkikk etter heller?

Det er ikke slik jeg vil at en "vigilante" film skal være. Jeg kan dog sette pris på det her blir fokusert på en del andre aspekter enn det vanligvis gjøres i filmer slik som dette.
Her er derimot for mye drama som drar filmen ned. Nå hadde drama vært helt greit hadde ikke filmen samtidig dvelet så mye som den gjør ved det som i utgangspunktet skal være det sentrale i historien, nemlig hevnen.
Nå er vår hovedperson en kvinne, så det faller vel naturlig å pøse på med både drama og romantikk, slik det gjøres her. Men sett rent sjangermessig passer det rett og slett ikke inn. På samme måte som "Death Sentence" hadde alt for mange sukkersøte og "triste" scener, raser "The Brave One" sammen etter at disse elementene gjør sitt inntog.
Foster gjør en grei rolle her, hun er en god skuespiller, og funker best slik hun blir presentert her; når hun får holde litt mer tilbake. Og heller spiller mer på kroppsspråk og uttrykk.
Hennes medsammensvorne kan det derimot ikke sies det samme om, Terrence Dashon Howard er en talentløs skuespiller, kort og godt.
Og denne mannen burde være et soleklart bevis på at det virkelig går ann å ha gullhår i ræva.
Filmen har streit regi, tidvis fint fotografert, men det brukes desverre for lite tid på å skape stemning.
Men jeg kan ikke si at jeg setter pris på at kameraet tiltes hver gang vår hovedperson føler frykt, nervøsitet eller usikkerhet. Hva med å heller la scenene snakke for seg selv?
Alt i alt, ingen dårlig film dette, men heller ingen bra film. Den er for sukkersøt for å havne der oppe, men den har også Jodie Foster, som redder den fra rennesteinen.

Russ Meyers siste film, og kanskje den som inneholder mest sex, og det sier ikke lite.
Jeg skjemmes nesten over å måtte innrømme det, men her blir det til tider for mye av det gode.
Filmen er også for langt for sitt eget beste, og Meyers burde ha holdt seg til den spillertiden han hadde brukt tidligere.
Dette er derimot små bagateller, og denne er minst like underholdende som dem som kom før. De siste 5 minuttene er i hvert fall gull verdt, da mannen selv tar over narrsjonen og oppsummerer det hele til slutt. Utrolig bra!

Nå snakker vi business! Utvilsomt en av de mest underholdende filmene jeg har sett på mange år. Russ Meyer er utrloig dyktig på å skape en svært spesiell stemning, vel og merke en utrolig useriøs en, men svært spesiell.
Jeg skjønner godt at hans filmer ikke vil appelere til folk flest, men for oss som liker slikt er dette gull verdt.
Ja jeg vet den er vulgær, rasistisk, full av politisk propaganda og spekulativ til tusen, men trenger man å ta alt så seriøst bestandig da? Hva med å heller bare lene seg tilbake og la Meyer ta deg med på en heisatur du sent vil glemme?

En av Myers tidligere filmer, og også en av hans mest kjente.
Denne er vidt forskjellig ifra hva Myers ville fortsette med. Men her får han vise at han faktisk klarer å lage andre typer filmer også.
Nå skal da ingen påstå at denne har så mye mer innhold enn noen av hans andre filmer, men den er presentert på en annen måte, og inneholder ikke fullt så mye sex som hans andre filmer.
Ikke like kraftig som den var da den kom, men like fullt en klassiker.

Nok et mesterverk fra Russ Meyer.
Det er nesten helt utrolig hvor lite substans denne mannen trenger for å lage god underholdning. Nå skal det sant sies at "Supervixens" prøver seg på noe som kan minne om et plott, men jeg skal heller ikke skryte på filmen noen bedre historie enn det den har.
Morsomt er det også at en såpass stor skuespiller som Charles Napier er med, og han er med å gi filmen enda mer stil.
Jeg har enda til gode å se en dårlig film fra Russ Meyer.

Dette var da desverre ganske billige saker.
Omtrent like kald som spillene, og selv om dette fungerer relativt bra, mangler filmen flyt.
Olyphant gjør en grei rolle som Nr.47, men det hjelper lite når resten av filmen går på tomgang.
Her er derimot nok action til å delvis underholde, men her er ingenting verken imponerende eller nyskapende ved disse scenene.

Whoever wins...Who cares!
Det er jammen lenge siden jeg har hatt en så apatisk filmopplevelse som dette. Du bryr deg på ingen måte om karakterene, historien er syltynn og du tar heller ingen side når det kommer til Aliens og Predator.
Det som kunne ha reddet filmen er effektene, men disse lider av dårlig regi og er filmet i tussmørke, så hvem vet hva som egentlig foregår på skjermen.
Filmen hinter til noe bra, og kan vel trygt sies av være bedre enn katastrofen som var "AVP", men dette er uansett så amatørmessig utført at man klarer ikke å bry seg.

Faktisk en av de svakeste innen serien, og når jeg sier serien så mener så klart 1-4, da Dudikoff ikke var med i filmene som fulgte.
Men skal rett være rett så var han heller ikke med i "American Ninja III", men pytt, pytt.
Heller ikke den beste Firstenberg filmen, men denne klarer å underholde og vel så det. Kanskje litt for treig med å komme seg i gang, noe som gjør at jeg liker de andre filmene noen hakk bedre, men denne kommer seg noe voldsomt mot slutten.
Blandt kremen av 80-talls action dette.

Det er mulig forventningene mine var så høye , og dermed resulterte i noe skuffelse.
Nå skal jeg dog være forsiktig med å si nettopp dette, for det må nevnes at det er en workprint jeg har fått sett, og hva som er forskjellen mellom denne og kinoversjonen vites ikke.
Men, jeg hadde forventet mer enn dette uansett.
Her brukes for langt tid på oppbygging, og det virker som at Stallone har prøvd å lage en hybrid mellom "First Blood" og "Rambo III". Noe som fungerer mindre bra, da man ikke kan ha en relativt seriøs historie når volden er så latterlig overdrevet.
Det skal derimot være sagt at dette trolig er årets actionfilm, og det allerede i januar.
Stallone ser utrolig bra ut, og selv om han har valgt å gi seg selv i overkant lite dialog her, klarer han enda å overbevise som John Rambo.
Jeg liker også svært godt at de har i vare tatt den naturlige progressjonen av karakteren, og at Rambo nå fremstår mer eller midre som et tomt skall, en mann som ikke har noe igjen å leve for.
Det er både imponerende og hjertevarmende at Stallone har klart å gjennomføre dette så bra som han har gjort. Denne sammen med "First Blood" står som de to beste filmene i serien, men her burde det si stopp. Dette kan ikke gjentas med hell.

En utrolig morsom film noir parodi. Hakket mer intelligent enn hva f.eks. Zucker drev på med på den tiden, og kan på ingen måte sammenlignes med "Scary Movie" serien.
Hva som kanskje løfter filmen enda mer er Armand Assante. Dette er en stor skuespiller som tidligere kun hadde tatt seriøse roller, så det er både svært morsomt og tøfft gjort av han å stille opp slik han gjør her.
Rammen rundt filmen er bygd på "Basic Instinct", men det brukes heldigvis ikke så mye tid på den og heller på gamlere filmer.

Den beste filmen i serien og David Fincher's beste film. Utrolig undervurdert og voldtatt av idiotene hos Fox, som absolutt ikke ville la Fincher gå frem med sin visjon.
Special edition utgaven av denne setter filmen i et mye bedre lys, det er på ingen måte noen director's cut, men så nært Fincher's originale versjon som man noensinne vil komme.
Dette er den mørkeste av Alien filmene, og dette kombinert med David Fincher's unike øye for detaljer gjør det hele til en fantastisk opplevelse.
Desverre alt for oversett, men jeg vet jeg ikke er alene med å sette denne filmen svært høyt.

Endelig! Endelig! En film som klarer å leve opp til hypen. Velregissert kammerspill (om kanskje ikke fullt det, så ligger den i hvert fall i grenseland), nydelig fotografert og med et utrolig effektivt lydsport.
Men nok om det, for det er ikke dette som står i fokus her. Ei heller det noe oppbrukte plottet.
For dette må trolig være en av de mest brutale, voldeligste og blodigste filmene jeg noen gang har sett. Og nei, jeg tar da selvsagt ikke med splatter filmer i betraktningen når jeg sier dette.
Filmen slutter rett og slett aldri å overraske. I løpet av dens relativt korte spilletid var jeg flere ganger inne på tanken; "Nei, så langt kommer de aldri til å dra det", men sannelig gjør de ikke det, og det så til de grader.
Man tror til tider nesten ikke sine egne øyne over hvor brutal og grafisk denne filmen er. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å gi stående applaus for nettopp det.
Endelig en film som faktisk har baller til å vise det andre filmer bare tørr insinuere. Og det står det respekt av.
Denne kommer uten tvil til å gå inn i historien som en kult klassiker blandt skrekkfilm fans og har allerede blitt en av mine store favoritter.

Milevis unna de beste Elm Street og Friday filmene, men også høyt over de verste fra seriene.
For mye CGI og overdrevent dumme karakterer, og det skal mye til i en slasher.
Et stort minus går også til at Kane Hodder ikke ble brukt som Jason, man skulle ikke tro at dette hadde så mye å si, da Jason er en karakter uten dialog, men ingen har da vel noensinne gjort en bedre tolkning enn Hodder gjennom årene, og han har virkelig gjort Jason til noe spesielt.
Jeg tror nok jeg var litt snillere med karakteren første gangen jeg så denne, men jeg har nå senket den til hva jeg føler er korrekt.
Men, det er 5 år siden jeg så filmen sist og jeg kan ikke se for meg at jeg noensinne blir å se den igjen. Og skulle det i så fall skje, vil nok karakteren falle ned på bunn nivå.

En av de mange thrillerne som kom i kjølevannet av suksessen til "Basic Instinct", og dette kan vel sies å være en av de bedre, selv om det kanskje ikke sier stort.
Karakteren er satt på Directors Cut utgaven av filmen, men siden jeg ikke har sett kinoversjonen siden den kom ut i 94 kan jeg ikke kommentere på om det er tilføyd noe ekstra kjøtt på beina.
Filmen i seg selv er derimot relativt hjernedøde saker, med et av de tåpeligste plottene noensinne satt på film. Man trenger faktisk ikke å være mer enn halvveis oppegående til å skjønne hvem morderen er, og det kun 40 min. inn i en 140 min. lang film.
Her er derimot nok ost til å holde interessen oppe, for dem som liker sånt.
Jeg renger med produsentene innså at de hadde med en historie på bunn nivå å gjøre, og bestemte seg derfor for å inkludere sex scener galore.
Bruce Willis går totalt på tomgang her, og hvem var geniet som trodde at denne mannen skulle klare å overbevise som en psykolog?
Brad Dourif og Lance Henriksen gjør dog dette verdt å sitte gjennom. De har ikke store rollene, men disse to er så dyktige skuespillere at man klemmer resten av kaoset i plottet når de kommer på skjermen.
Men, det største minuset, sett bort fra plottet, kommer i form av Ruben Blades og hans karakter. Trolig en av de verste rollene noensinne skrevet, jeg finner nesten ikke ord for å beskrive dette og det hele fikk meg til å vri meg i stolen opp til flere ganger. Og er ikke dialogen flau nok overspiller Blades så grassalt at en vill gorilla i bur mest sannsynlig hadde gjort en roligere fremtreden enn denne tullingen.
Denne kan vel kun sees på som en aller så liten kuriositet fra det glade 90-tall. Fans av B-filmer finner nok mye som klarer å underholde her, og jeg skal innrømme at første del av filmen faktisk klarer å skape noen forventninger. Bare synd at disse blir lagt steindød ganske kjapt.

Denne hadde jeg absolutt ingen forventninger til, og det er kanskje det som reddet den.
Dette er utrolig streite saker, vi har sett det en million ganger før, og stereotypene gjør sitt inntog fortere enn du klarer å si "voff!".
Det skal dog sies at disse karakterene er nogenlunde velskrevet, det styres unna de aller største klisjeene, men byr heller ikke på noen som helst overraskelser.
Er du redd hunder funker denne sikkert til sitt formål, og enda bedre om du ikke har sett mer enn 2 skrekkfilmer i løpet av livet ditt. For oss andre er ikke dette stort annet enn på-grensen-greit å slå ihjel litt tid med.

Jeg vet ikke helt om jeg vil si at forventningene mine var store da det kom til denne filmen. Man kan vel heller si nysgjerrig.
Men jeg må si jeg ble positivt overrasket.
Å skyte en hel film, og i hvert fall en av dette kalibret, på hjemmevideo kamera tilsier at man må finne en hårfin balanse mellom en autentisk look og det faktum at publikum faktisk får med seg hva som skjer.
Nettopp dette synes jeg "Cloverfield" greier på en fin måte, selv om jeg finner det latterlig at noen faktisk hadde orket å drasset med seg et kamera når livet ditt henger i en tynn tråd, men noe må man så klart kan se mellom fingrene på.
Effektene er upåklagelige, og at det blir filmet med håndholdt kamera gjør at man ønsker å få se mer av ødeleggelsene som skjer. Men som man vet når det kommer til amatørfotografer, så får man ikke bestandig det man ønsker seg, og jeg synes det er veldig greit at de har valgt å gå denne veien. Og ikke vise for av hva som skjer.
Jeg skjønner selvsagt at dette vil være en hat/elsk film for mange. Personer som ikke er åpen for forandringer, og liker å kjøre alt de ser svært safe kommer ikke til å like denne i det hele tatt.
Jeg for min del setter stor pris på noe sånn som dette, og selv om ideen på ingen måte er hverken original eller utført på best mulig måte. Klarer jeg å se filmens kvaliteter, og de overskygger helt klart dens negative sider.

Ja, jeg skal innrømme det; jeg regelrett skjemmes over at jeg har hatt filmen stående i hyllen min siden den kom ut, og at jeg ikke har tatt meg tiden til å se den før nå.
Det er en utrolig følelse når et bilde, en bit av musikk, en bok, eller i dette tilfellet, en film tar pusten fra deg.
Dette gjør også at jeg mangler ord, for det er vanskelig å sette ord på hva denne filmen får deg til å føle. Noe som på mange måter setter deg i samme situasjon som våre karakterer her er i.
En unik film og filmopplevelse, men en svært voksen film, utelukkende for et voksent publikum. Og akkurat det tror jeg aldri jeg har sagt om en film før...

Jeg synes dette er en utrolig vanskelig film både å sette karakter på, og å skrive en kortfattet anmeldelse av.
Grunnen til dette er at jeg rett og slett ikke vet hvilken side jeg skal stille meg på. Har De Palma mistet forstanden sin, og laget et av de største makkverkene vår generasjon har sett? Eller er han virkelig inne på noe? Har han klart å sette fingeren på noe som Hollywood ellers ikke tørr utforske? Og klarer han i så fall å formidle det på en god nok måte, eller forsvinner det meste i vissvass, dårlig skuespill og ufokusert regi?
Jeg klarer ikke å bestemme meg, og jeg skal la karakteren min stå svært usikkert, både til filmen har fått sunket virkelig inn og til jeg eventuelt har sett den på nytt.
Det jeg dog kan gjøre er å slå fast at dette på ingen måte er noe mesterverk, for De Palma har gitt seg ut på en filmatisk vei han ikke har nok kunnskap om.
Når det er sagt, må det nevnes at det står respekt av at en slik profilert regissør tørr ta en sjangse slik som dette. Og budskapet filmen bærer på er både svært viktig, og relativt usensurert i forhold til andre krigsfilmer Hollywood produserer.
Mer kan jeg egentlig ikke si for øyeblikket, for jeg vet ikke hvor jeg kan plassere denne.
Men Brian De Palma klarte i hvert fall å få oppmerksomheten min, måtte det være på godt eller vondt, om dette var hans hensikt, så oppnådde han sitt mål med meg i hvert fall.

Etter mange, mange år med bootleg VHS-er og elendige DVD kopier av denne kan man endelig sette seg ned å se filmen i sin helhet, uten klipp.
Det må nevnes at transferen av filmen enda er relativt mørkt, og at det til tider kan være vanskelig å se hva som skjer.
Men X-Rated Kult DVD har gjort en god jobb med de gamle rullene.
Filmen ble laget for å cashe inn på suksessen av "Deliverance", og selv om det finnes en del likheter her og der, er dette i hovedsak en ren slasher film sett i forhold til "Deliverance".
Filmen står også som et sterkt bevis på at man ikke trenger all verden med penger for å lage god film, så lenge kunnskapen er der og man har gode skuespillere som er villige til å gi av seg selv.
Dette er dog tamme saker etter dagens standarder, og hadde aldri i verden blitt utsatt for sensur hadde den blitt gitt ut i 2008.
Men den er velspillt, nydelig fotografert og med en fantastisk stemning som legger seg tykt allerede etter de første minuttene.

Denne filmen hadde sklidd under radaren min, helt nå vel og merke.
Og det var kanskje like greit?
Jeg finner ikke stort positivt å si om denne, plottet er så utrolig lite troverdig, skuespillet så som så og regien, selv om den har sine lyspunkt, er generelt sett bare kjedelig. For mangel på bedre ord.
Jeg finner det helt latterlig at man får følge disse pøblene over kun en uke, og i tillegg klarer en politimann å bli besatt av å ta dem, og i tillegg mister han kona si pga. av dette! Jeg mener, hallo! Det oser hasterverk arbeid av denne, og selv om noen velskutte voldscener trekker opp inntrykket noe, er de langt fra gode nok til å redde denne.

En bunnsolid giallo.
Her er kanskje for mye i sving samtidig, offrene hoper seg opp og det samme gjør de mistenkte, noe som gjør det regelrett umulig å gjette hvem morderen er. Men i all hovedsak inneholder denne filmen absolutt alt som gjør en god giallo.

På mange måter kan vel dette sies å være Fred Vogel's debut som regissør.
Han har vel og merke regissert "August Underground" trilogien, men man skal ha et godt øye hvis man klarer å bedømme talent ut i fra regien på de filmene.
Men "The Redsin Tower" kom uansett som en liten overraskelse på meg. Jeg har besvisst styrt unna hypen når det kom til denne, og jeg kan også slå fast at det lille jeg har fått med meg så klart ikke stemmer.
Dette er på ingen måte noen banebrytende film, det blir ikke gjort noe her som ikke ble gjort en million ganger på 80-tallet, og det også bedre.
Men, Vogel er ikke bare en regissør, han er også en fan av skrekkfilmer og det vises.
Dette er en film laget med kjærlighet, ydmykhet og respekt. Og det kommer så til grader frem hvor mye arbeid gjengen har lagt ned i filmen.
Effektene av Jerami Cruise er som vanlig førsteklasses, men spoleres desverre av tidvis dårlig belyste scener.
Det som derimot må sies å imponere mest er set designet av Christie Whiles, for å si at majoriteten av filmen ble spillet inn i noens kjeller er så og si umulig.
Regimessig er dette solide saker, Vogel har valgt å skyte de fleste scenene med stor ro, og her finnes ingen raske klipp og kameraer som rister i tide og utide. Og slikt liker man.
Lydsporet er også svært bra, og tittel melodien falt svært godt i smak hos meg.
Langt i fra noen perfekt film, men starten på noe stort om jeg ikke tar helt feil. Fred Vogel og Toe Tag Pictures kommer mest sannsynlig til å nå langt, og det skal bli utrolig spennende å se hva de klarer å få til med et større budsjett.

Abel Ferrara har gjennom hele sin karriere vært en svært ufokusert regissør, men denne kan vel sies å være et av hans mest solide verker.
Ikke at filmen er uten sine feil, men den viser at Ferrara er en mer enn kompetent regissør som til tider har et unikt øye for detaljer.
Det som dog trekker filmen mest ned er dens historie og hovedkarakter.
Greit, vi snakker om exploitation her, og innen for denne "sjangeren" er det visse lover og regler som ikke eksisterer, men man skal da heller ikke måtte svlege alt rått.
Etter at vår hovedperson blir voldtatt et par ganger bestemmer hun seg for å dra ut på byen natt etter natt for å drepe sleske mannfolk.
Sett fra hennes øyne er alle mannfolk perverse griser som fortjener å bli drept, og det er også dette budskapet filmen i høyeste grad bærer.
Greit nok det, og det er faktisk svært underholdende å se på, i hvert fall en stund.
For etter hvert som filmen durer av gårde innser man at det ikke kommer noe mere, dette er det vi får servert og det er bare å akseptere det. Vel, vi kan vel da bare kalle en spade for en spade, og "Ms.45" for en tidvis kjedelig film da.
Det andre ankepunktet kommer i form av vår hovedkarakter. Jeg liker ikke stumme karakterer i filmer, det kreves utrolig mye kunnskap av en skuespiller for å gjøre en troverdig rolle ut av dette, og det hele ender nesten bestandig med flaut overspill. Dette er intet unntak, og jeg vridde meg i stolen opp til flere ganger av Zoë Lund's fremtilling av denne karakteren.
Men det ble kanskje mye pepper her? Og selv om dette er solide negative punkt ved filmen, veier det gode opp for det. For dette er da god exploitation, god vigilante og god action. Både musikken og Ferrara's upåklagelige regi gjør dette til en film som er vel verdt å se. Men er man ikke erfaren innenfor denne type filmer finner man nok mest sannsynlig bare søppel i "Ms.45".

For å dra på en av de nærmeste sammenligningene jeg kommer på, så vil jeg si at dette er en langt bedre film enn noen fra "Indiana Jones" serien.
"Look at those snappers!"

Sett i forhold til den første filmen er dette utrolig kjipe saker.
Kjemien mellom karakterene er borte, man mangler en god historie med driv, settingen er utrolig kjedelig og skuespillerene virker ikke spesielt interessert lengre.
Det finnes selvsagt morsomme øyeblikk her og der, og selv om jeg aldri trodde jeg skulle ytre disse ordene; så er Danny DeVito den morsomte personen i denne filmen.
Heldigvis ble dette siste filmen i "serien", for jeg grøsser ved tanken om hva en potensiell oppfølger kunne blitt.

Jeg har ikke sett denne siden den kom ut, og grunnet min da nokså unge alder falt ikke filmen så godt i smak.
Forståelig nok, da dette er en nokså dialog tung film, med voksen humor.
Danny DeVito er en svært dyktig regissør, og det får han vist svært godt her.
Filmen er også velskrevet og man kan ikke gå galt med Douglas og Turner, som har en kjemi fremfor kameraet som de fleste mangler.
Jeg finner lite å sette fingeren på her, men jeg hadde gjerne sett ting bli dratt enda lengre.
Men dette er trossalt en komedie, og jeg skjønner selvsagt valgene som er blitt tatt her.
Helt klart en av de mer intelligente komediene fra 80-tallet.

Dette må uten tvil være en av de slappeste gialloene jeg har sett. Greit, den er fra 60-tallet, så man kan ikke forvente full gass, men dette er flaue saker.
Ingenting fungerer her, plottet er flaut kjedelig, musikken så malplassert at man til tider skulle tro det var en komedie man ser på og karakterene så irriterende at jeg var på tur til å slå av filmen opp til flere ganger.
Jeg finner det rett og slett forskrekkende at Mario Bava har vært med å skrevet manuset til denne kalkunen.
På pluss siden er filmen fantastisk ut, regien er det ingenting å si på og den er nydelig fotografert. Men det nytter rett og slett ikke når resten er så retardert.

En utrolig film på alle tenkelige måter. Disse menneskene er naturlig nok utrolig reflekterte, og ser mest sannsynlig verden må en litt annerledes måte enn oss.
De setter et ansikt på historien, og fortjener i all høyeste grad den oppmerksomheten de har fått.
Og hvem trenger vel CGI? De gamle NASA videoene er enda noe av det mest fantastiske jeg noen gang har lagt øynene mine på.
Hjertevarm, nostalgisk, morsom, informativ og ikke minst; viktig.

Jeg må nesten understreke at den høye karakteren jeg gir denne filmen nesten utelukkende er grunnet Tommy Lee Jones' utrolige prestasjon.
Ellers synes jeg det hviler en B-film kvalitet over denne, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er. Kan det være det oppbrukte plottet som ikke tilføyer noe nytt til dette temaet? Kan det være mangelen på hendelsesforløp? Eller de lave produksjonsverdiene?
Manuset er heller ikke særlig godt skrevet, noe som kommer svært godt frem sidestillt ved Tommy Lee Jones, som har minst dialog av alle her.
Men, som sagt; han gjør denne filmen verdt å se, og jeg håper da inderlig at det vanker en oscar for hans rolle her. Velfortjent er vel tidenes underdrivelse...

En svært simpel film dette, det har ikke vært mye penger inne i bildet her, og det vises.
Dette trenger ikke å være noen negativ ting, og jeg synes folkene bak "Right at your door" har gjort en god jobb med hva de hadde til disposisjon.
Det er ikke lett å skape dommedags stemning i Los Angeles når man ikke får vise noe som helst (nesten), av hva som skjer. Men det har blitt gjort på en finurlig måte her, og vi kjøper det.
Det som trekker filmen ned er at den er for lang. Den bygger opp til noe som aldri helt kommer, og greit nok. Men det gjelder da å holde intensiteten oppe. Sørgelig nok skjer ikke det her, og filmen går på tomgang i rundt en halvtime. Når slutten endelig kommer øker vi nok en gang tempoet og intensiteten man savnet kommer tildels tilbake. Men det blir liksom ikke helt det samme igjen, kanskje fordi man ble lei av å vente på den?

Et steg opp fra den utrolig kjipe "Hatchet" for Adam Green. Der viste han oss at han var en kapabel regissør, men manglet skikkelig materiale.
Det gjør han forsåvidt her også, men jeg klarte å finne mindre detaljer som jeg satte pris på.
Helhetlig er den derimot ikke særlig gjennomført, den er alt for pretensiøs. Og med det så mener jeg at den leker pretensiøs, for jazz musikk og vidvnkel fotografering skriker ikke akkurat kunst lengre. Hovedkarakteren er også på grensen til hva jeg klarer å tollerere. Jeg finner det nesten utenkelig at noen som helst hadde orket å oppholde seg i nærheten av en slik nevrotisk taper, og i hvert fall ikke kommet til å gitt han en jobb.
Det er helt okei å skape en forvirret og spesiell karakter, men gjør da rammene rundt han et naturlig miljø. Da flyter det hele mye bedre.
Sett bort i fra dette synes jeg Green har gjort en grei nok jobb med filmen, den ser okei ut, og jeg liker noen av bildene og stemningene han skaper.
Men gjevnt over er ikke dette noen god film nei.

Hovedsaken til at jeg satte meg ned med denne filmen var fordi jeg visste den var en stinkbombe. Men når filmer får så mye dårlig omtale som denne, så føler man nesten at man må se den.
Det jeg dog hadde håpet på var at den skulle være så dårlig at den ble bra, altså ufrivillig komedisk.
Det var den ikke, og hvordan denne noensinne så dagens lys blir jeg aldri å skjønne. Hollywood har da gulpet opp noe av det verste man har sett gjennom årene, men det skal da sannelig mye til for å slå dette makkverket av en film.
Absloutt ingenting stemmer her; karakterene har ikke det snev av dybde, nye personer introduseres i hytt og gevær, for så å forsvinne ut i intet. Plottet, hvis man kan kalle det det, er så uforståelig, så dumt, tafatt, ja, det henger bare ikke på greip.
Slikt som dette kan det derimot gjøres mye bra ut av, David Lynch har vist oss dette gang på gang, og det er ganske åpenbart at regissør Chris Sivertson er en fan, eller i det minste har sett filmene hans. Jeg tror kanskje jeg satser pengene mine på sistnevnte. For man kan ikke være en fan av David Lynch, eller, stryk det; man kan ikke være en fan av film genrelt for så å lage noe slikt som dette.
Her er ingen originale ideer, absolutt alt man ser og hører her er regelrett stjålet fra andre, mye bedre filmer.
I tillegg er regien, fotograferingen og lyssettingen så pretensiøs at det gjør meg kvalm.
Man kan godt si at Lohans pretasjon i "I know who killed me" reflekterer hennes personlige liv på det tidspunktet, men det blir rett og slett en bagatell stillt ved siden av absolutt alt annet som er blitt gjort her.
Dette er en film som burde gå inn i historie bøkerne, og den burde vises på samtlige filmskoler som et skrekkeksempel på å hvordan IKKE lage film.

Seth Rogen er uten tvil en av den morsomste skribenten/skuespilleren Hollywood har å by på om dagen. Og man kan bare håpe på at han klarer å levere like bra som dette igjen, selv om det ser ut til å bli en svært vanskelig oppgave.

Kanskje David Lynch's mest tilgjengelige film. Men det gjør den egentlig ikke noe lettere å komme seg igjennom av den grunn. Lynch har bestandig vært tung på bruk av tematikk og "Wild at heart" er intet unntak.
Kjærlighet er det sentrale her, men overskygges tidvis av besettelse, noe som i grunn er naturlig da disse to til tider går hånd i hånd.
Lynch har denne gang valgt å ikke ta utgangspunkt i drømmene sine, og istedet hentet sin inspirasjon fra "The Wizard Of Oz". Dette funker svært bra, og selv om bruken av dette av og til blir litt for overtydelig og utstudert liker jeg, som fan av "The Wizard Of Oz", dette godt.
Regien er som vanlig upåklagelig, men som nevnt tidligere er dette en atypisk Lynch film, og her finnes ingen store sidesprang slik man er vant til fra denne mannen. Normalt vil vel være å ta litt hardt i, men man kan vel si at det er så normalt som Lynch klarer å være.
Skuespillerne gjør helt fantastiske jobber her, David Lynch har helt klart valgt med omhu også denne gangen, og han har en tendens til å holde seg til favorittene sine. Noe som er svært greit, da det krever sitt fra en skuespiller å jobbe sammen med en slik mann.
De som dog utmerker seg mest her er Laura Dern og Diane Ladd, samt Willem Dafoe, men det sier vel nesten seg selv.
Nicholas Cage er absolutt ingen god skuespiller, det har han aldri vært, og kommer heller aldri til å bli det. Men han funker greit i roller som dette, og det er det han burde holdt seg til.
En nydelig film på alle tenkelige måter og en av Lynch's beste og mest fremtredende filmer.

Den originale "King Kong" skal visstnok være Peter Jackson's favoritt film. Og jeg finner det da helt vanvittig at han mener dette skal være en verdig nyinnspilling. Aldri har jeg gitt mer faen i hva som skjer med karakterene i en film enn denne. De er så tynne som krepp papir og i tillegg så latterlig utført at det hele nesten blir ufrivillig morsomt.
Jack Black, når brukt rett, kan fungere godt. Det gjør han ikke her, og "King Kong" er ingen komedie, så jeg skjønner rett og slett ikke hva han gjør her.
Adrien Brody er en latterlig dårlig skuespiller og kanskje en av de mest lite overbevisende actionhelter noensinne.
Naomi Watts er svært dyktig, det har hun bestandig vært, og selv om hun får nesten ingenting å jobbe med her klarer hun å gjøre det beste ut av det. Resten av karakterene går på tomgang, og er stereotyper av stereotyper.
Jackson har også dratt forholdet mellom Kong og Darrow alt for langt, jeg kan skjønne at han kanskje savnet mer av dette fra originalen, men det får da være grenser.
Effektene er derimot spektakulære, i hvert fall det meste vi får se her. Men filmen er for lang, det er ikke nok materiale her til å lage film på over 3 timer, og de kan ikke forvente at hvis det pøses på med spesial effekter så legger ikke folk merke til dette.
De siste 30 minuttene som utspiller seg på toppen av Empire State Building må derimot sies å være noe av det mest imponerende noengang satt på film, og kan sies å være både grunnlaget for min noe sjenerøse karakter og det at jeg har valgt å se filmen på nytt.
Ikke alt Jackson tar i blir til gull. Personlig likte jeg han bedre før han tok steget og forplantet seg i Hollywood. Ikke at "LOTR" filmene er dårlige, men det virker for at mannen har mistet all sin originalitet. Han har gjort mye for å presse spesialeffekter til et nytt nivå, men etter min mening ikke stort mer enn det.

Når Frank Darabont gjør en ny Stephen King adapsjon knyttes det selvsagt forventninger til det.
NÃ¥ er ikke jeg en av dem som er blodfan av Darabont's "The Green Mile", men jeg synes den var en okei film og en av de bedre adapsjonene gjort.
Her har derimot Frank Darabont lagt oscar aspirasjonene på hyllen og heller valgt å lage en skrekk orienter "B"-film, og det gjorde han lurt i.
"The Mist" kom som en gedigen overraskelse på meg, jeg liker vanligvis ikke monster filmer slik som dette, i hovedsak fordi det nå til dags brukes alt for mye CGI.
Jeg var derfor svært skeptisk til denne, men tok sjangsen da den kom anbefalt fra pålitelige kilder.
Det angrer jeg ikke på, for "The Mist" har etter min mening endt opp som den beste King filmatiseringen til dags dato. CGI bruken jeg var bekymret for en relativt sparsom her, og selv om det finnes en rekke CG uhyrer her, fokuseres det ikke på action sekvenser slik man vanligvis er vant til å se av filmer som dette.
Novellen til Stephen King er også en svært god en, og hva Darabont har valgt å forandre på har han gjort med en stødig hånd.
Jeg er en av dem som deler King's syn på både politikk og religion, og jeg finner derfor denne en svært interessant karakterstudie, og selv om de mer analytiske aspektene ved historien er tonet ned for Hollywood sin del, er den overraskende dybtgående og på kornet enda.
Stemning er også svært viktig i en film som dette, og det er her "The Mist" virkelig får skinne. Vi får aldri se FOR mye, man lurer hele tiden på hva mer som finnes ute i tåken, og de svære skyggebelagte udyrene man får se, er mye mer effektiv enn de som viser seg i sin helhet. Musikken er også tidvis utrolig god og øker stemningen ytterligere.
Når slutten kommer faller de fleste brikkene på plass og "The Mist" glimter til å være en nesten perfekt film. De siste 15 min. av denne filmen er faktisk noe av det beste jeg har sett på lenge, og hadde resten av filmen holdt den samme stemningen som Darabont her klarer å skape hadde jeg helt riktig kunne kalt denne for en perfekt film.
Det gjør den dog ikke, og jeg velger heller å kalle denne for en kommende kult klassiker. Oversett og avskrevet av dem som ikke liker skrekkfilmer, "ikke synes monstre er skumle" og de som ikke tror at filmer slik som dette ikke kan ha en dypere mening enn hva man klarer å se ved første glimt.
Det får være deres tap og uvitenhet. Jeg skal ikke legge meg borti det. Hva jeg derimot kan glede meg over er at det endelig er kommet en film som både jeg og mest sannsynlig Stephen King kan si seg fornøyd over. For denne mannen har da sannelig ikke vært veldig heldig når det har kommet til filmatiseringer av bøkene hans.

Slapstick er nok kanskje den mest hjernedøde formen for humor, og også den mest oppbrukte. Det funker dog helt utmerker i "Hot Rod" og jeg må si jeg virkelig ble tatt på senga av denne. Jevnt over gode skuespillere, Ian McShane er som vanlig helt fantastisk, og et av de kuleste soundtrackene jeg har hørt på lenge. Helt klart en av de bedre komediene de siste årene, og etter mange skuffelser den siste tiden kom denne som et friskt pust.

Utrolig nok en komedie av nyere dato jeg synes er morsom. Filmen var dog i overkant lang, jeg så Unrated DVD utgaven som faktisk tikker inn på 130 min. Og det må sies å være litt i lengste laget for en film som dette. Men det er utrolig nok ikke stort som burde vært trimmet her.

Jeg hadde ikke store forventnigene til denne, og det var kanskje like greit.
På en side en helt okei film, heldigvis ikke i samme bås som disse tortur filmene, selv om den urettmessig har blitt satt der av folk som har lite og ingen peiling på film. På den andre siden er den dørgende kjedelig. Plottet er dørgende kjedelig og oppbrukt. Og selv om et argument kan være at dette er basert på en sann historie og nettopp det aldri blir oppbrukt. Så er ikke "sann historie" synonymt med god film.
Filmen er derimot nydelig fotografert, og har en skitten look som gjør sitt for å bedre stemningen betraktelig. Desverre er det en utstrakt bruk av håndholdt kamera her, noe jeg ikke er noen stor fan av. Misforstå meg rett, brukt rett og sparsommelig fungerer dette utmerket. Men her blir det for mye, til og med løping med kamera, noe som gjør det mer eller mindre umulig å se hva som skjer.
Noen av skuespillerne gjør greie jobber, andre ikke. Jeg finner verken mesteparten av disse karakterene troverdige og jeg bryr meg heller ikke om dem.
Så det ender vel opp på litt under greit nok. Filmen er for lang, og hadde blitt flere hakk bedre om den kortet ned. Men som sagt er det noen gode ting her, og cover arten er jo dødskul :)

Jeg vet ikke om det bare er meg, har jeg sett for mange, slappe lavbudsjetts filmer som aldri klarer å bli mer enn bleke kopier av filmene de så åpenlyst stjeler fra? Enten det, eller så er dette faktisk bare en ræva film. Jeg velger å stole på intuisjonen min og velger sistnevnte. For dette var da sannelig kjipe saker. Traileren lovet godt og var hovedsaken til at jeg satte meg ned med denne, men her klarte den altså ikke å innfri.
Jeg har med årene blitt ganske lei zombie filmer, det lages liksom ikke noen skikkelige gode lengre, til og med Romero har fallt av lasset.
Men det må dog neves at både "28 Days Later" og "28 Weeks Later", samt "Planet Terror" var svært fornøyelige. Resten virker bare til å gå på tomgang. "AT" prøver å føye seg inn i rekken med ny motens zombie filmer, hvor zombiene er like raske som klippingen, og volden og karakterene like frenetiske og overdreven. Dette kan dog i utgangspunktet fungere godt, forutsetningen er derimot at man har en regissør som har talent nok til å formidle det hele på en fornuftig måte. Det klarer desverre ikke Steven C. Miller, som hopper mellom diverse stiler så ofte at man tidvis skulle tro det dreide seg om vidt forskjellige filmer innad selv filmen. Skuespillerne er også på den svært labre siden, og dette er også en ting som begynner å irritere meg. Ja jeg vet man ikke skal forvente all verden av en film av denne kaliberen, men noen standarder burde det da være?
Nei, jeg lærer vel aldri, og tviler på at dette blir den siste av slike type filmer jeg blir sittende å irritere meg over. Men når man elsker en sjanger så dybt som jeg gjør er det svært vanskelig å gi slipp på håpet om at en dag kommer det en virkelig god film som gir deg tilbake troen på det hele. "Automaton Transfusion" er dog ikke DEN filmen.

Tidvis svært stemningsfull og vellaget, men dette blir i overkant for sukkersøtt for min smak. Jeg liker dog at dette i hovedsak er en svært tradisjonell spøkelsesfilm, fri for CGI og andre ny motens jalla.
Jeg skulle bare ønske at det hadde blitt satt litt mer fokus på skrekk elementene ved historien.

Ikke stort å si om en film som dette. Hadde Peter Berg valgt å kjøre på med non stop harry action, og latt alt dette kommersialiserte politikk preiket ligge hadde jeg helt klart liket filmen bedre.
En grei nok tidtrøyte, men absolutt ikke mer enn det.

Man kan vel nesten ansees for å være gal hvis man skulle svelge alle av Avery's konspirasjons teorier. Men en del av dette kan da på ingen måte ignoreres. Resten får heller stå som god underholdning. Men jeg liker denne, svært godt. Det hentes frem mye interessant informasjon, og, selv om jeg ikke skal si dette helt 100%, så vil jeg tippe det diktes opp en del også. Det får så bare være, jeg er ikke amerikaner så jeg er på ingen måte så hårsår som de som føler et intenst hat for filmene til Avery. Filmen er vellaget den, det merkes jo selvsagt at fyren ikke er noen proff, men her er mye bra, og som nevnt trenger man på ingen måte å svelge alt man får servert her rått.
Det må forøvrig nevnes at jeg liker denne bedre enn "Loose Change: Final Cut". Men jeg hadde gjerne likt å sett en sammensatt versjon av disse to filmene, da sistnevnte har mange poenger som mangler fra denne.

Jeg finner ikke ord, "There are no words".
Utvilsomt noe av det kjedeligste rælet jeg har sett på mange, mange år.
Og jeg har nettopp sett både "Southland Tales", "I Know Who Killed Me", og "Automaton Transfusion", så det sier vel litt?
Ikke bare er filmen latterlig forutsigbar, men det skjer absloutt ingenting her. Historien går så til de grader på tomgang og det finnes heller ingenting som kan drive den fremover.
Noen greie skuespillere har da blitt plukket ut her, men de får da ingenting å jobbe med. Jeg hadde heller tatt rennfart og skallet hodet mitt i veggen, enn å hørt på ett ord til fra dette livsløse og amatørmessige manuset.
Renny Harlin har i tillegg regissert deler av filmen slik at man skulle tro det var en episode fra CSI, noe som burde gi en god indikasjon på at originalitet er fullstendig fraværende her. Nei, da setter jeg meg heller ned med en episode fra nevnte serie, da det er både milevis bedre, og halvparten så lang.

Desverre både en av Ercoli's svakeste filmer og Gastaldi's svakeste manuser. Filmen er ufokusert, plottet stagnerer etter bare 45 min., og selv om det finnes en rekke gode overraskelser underveis, mangler det rett og slett kjøtt på beina.
Filmen ser derimot fantastisk ut, men det var derimot som forventet fra Ercoli. Skuespillerne gjør greier jobber her, med Susan Scott (Ercoli's daværende kjæreste) i spissen.
Simón Andreu er naturligvis også med, og serverer en av de minst overbevisende franske akksentene noensinne satt på film.
Men det plager meg å si at jeg ble skuffet over denne, jeg hadde forventet så mye mer. Det er da på ingen måte noen dårlig giallo, men det er heller ingen forbløffende god en heller. Synd, da alt lå til rette for at denne kunne bli minst like god som "Death Walks At Midnight".

Karakteren reflekterer den forlengede versjonen av filmen.

Etter min mening har Ridley Scott kun gjort 3 virkelig gode filmer; "Alien", "Black Rain" og "Blade Runner". Så jeg var ikke akkurat så veldig spent på denne. Og det var kanskje like greit, for selv om Denzel Washington gjør en god rolle her, hvor han faktisk holder en del tilbake, i motsetning til å spille den samme karakteren han bestandig spiller, så er dette en så døll film at man nesten ikke skulle tro det var mulig.
Jeg mener, har man skuespillere som Denzel Washington, Ted Levine og Josh Brolin til sin disposisjon, samtidig som man lager en ganster film, skal det etter min mening mye til for å klare å rote det til. Men hatten av til Scott her, for dette er da et eneste stort gjesp. Det var rett og slett ren tortur å se fantastiske skuespillere som de nevnt over, misbrukes på det groveste.
Produksjonsverdien er da okei, det samme kan nevnes med fotografien, men det hjelper lite når resten er så gørr, for mangel på et bedre ord.
Russell Crowe er da heller ingen begavet skuespiller. Mannen har da ikke gjort en god rolle siden "Romper Stomper", og jeg er spent på når andre enn meg skal oppdage dette. Fyren klarer jo ikke å skjule sin australske dialekt på en overbevisende måte en gang. Nei, jeg tror jeg skal ta et stort skritt vekk fra Ridley Scott's filmer fra nå av. For uansett hvor mye man polerer en dritt, så er det fremdeles bare en dritt på slutten av dagen. Og livet føles rett og slett for kort for å kaste bort dyrebare minutter på filmer slik som dette.

Kanskje ikke like sjokkerende den dag i dag, men filmen er så velspillt og godt regissert at få kan matche den over 30 min. lange voldteksscenen. Dette er essensen av rape/revenge filmene, og likeledes explitation filmer.

"Mulberry Street" hadde jeg hørt mye godt om i forkant. Mine kollegaer har skrytt av denne siden den hadde premiere og den har også blitt hauset opp som den beste fra Horrorfest. Akkurat det skal jeg ikke uttale meg om, jeg har ikke sett alle 8 filmene enda, og slik det ser ut pr. idag er ikke det noe jeg heller kommer til å gjøre.
Det jeg kan uttale meg om er "Mulberry Street", og mens dette på ingen måte er noen god film, kan den vel sies å på mange måter være en impinerenede film.
Det ligger ganske klart at det har vært lite penger med i bildet her, akkurat det er jo ikke noe nytt innen sjangeren, men alt står og faller på hvordan du brukes pengene du har til din disposisjon.
Her ser det ut som at de har klemt hver en øre til siste skrik, og det hele ser utrolig flott ut. Filmen glimter til tider til med effekter som større Hollywood filmer kan se langt etter, og slikt lar jeg meg imponere over. Man trenger ikke all verden med kroner, men det er en fordel å ha noe mellom ørene når det kommer til å bruke dem.
Resten av filmen kan sies å være så som så. Jeg setter pris på at det nok en gang prøves noe nytt med zombie sjangeren, og mens dette kanskje ikke ble det mest vellykkede forsøket, står det respekt av håndtverket.
Desverre mister filmen sitt driv rundt halvveis ut, noe som kan sies å være merkelig, da det er på dette tidspunktet at ting virkelig begynner å skje.
Grunnen til dette kan dog best forklares slik; det nytter ikke om man bruker muterte sauer, duer, eller i dette tilfellet rotter som zombier. Gjør man ikke noe mer ut av det sitter man til syvende og sist igjen med en svært streit zombie film, kun med rotter istedet for zombier. Dette er problemet til "Mulberry Street", og selv om jeg virkelig hadde lyst til å like denne, så klarte den aldri å fange min interesse noe nevneverdig.
De skal dog ha for forsøket, og jeg likte helt klart denne bedre enn "Black Sheep". "Rat bastards!!!!"

På en måte føler jeg kanskje at jeg hadde fått mer ut av filmen hadde jeg sett den et par ganger til, men for å være helt ærlig er det noe jeg aldri kommer til å gjøre. Dette var kjedelige saker. Hadde karakterene vært bedre skrevet, og til gang spillet av bedre skuespillere hadde saken blitt en helt annen. Men jeg synes ikke dette holder mål. Filmen skal liksom utforske det dypeste og mørkeste av psyken til vår seriemorder. Men når alt kommer til alt viser det seg at denne fyren egentlig ikke har noe spesielt interessant å utforske. Da skurer det av gårde i kjent stil, men noen drap og voldtekter kastet inn for å sjokkere oss. Det hjelper da lite når disse sekvensene er så tamme at de er glemt før de er over. Det kan, som nevnt ligge noe dybere her, men det må i så fall ligge så hinsides dypt at jeg ikke hadde sjangs til å plukke det opp. Ikke kjenner jeg at jeg orker å prøve en gang til heller.

En film med gode ideer og intensjoner. Men den er alt, alt for lang. Skuespillerene gjør gode jobber her, men Wes Bentley er på ingen måte rette mannen å sette i en rolle som dette. Han klarer å overbevise som psykopat, men aldri som en skremmende psykopat. Manuset kan jeg også tidvis like, en av grunnene til dette er nok at Alexandre Aja har vært med å skrevet det. Og jeg skulle bare ønske at det var han som hadde regissert filmen også.
Som sagt lover det hele bra, men det finnes rett og slett ikke materiale her for å lage en så lang film som dette, hvorpå jeg mener den er minst 20min. for lang.
Synd, da dette kunne vært en svært effektiv liten sak.

Ah, våre venner i østen! 10% plott, 90% urin drikking, sodomi, kastrering, hårfønere i kjeften, lyspærer i vagina osv.
Alt dette høres kanskje svært spennende ut, men dette er overraskende tamme saker. Ikke bare har jeg sett det meste her før, men jeg har også sett det gjort bedre før.
Dette kan sies å være svært amatørmessige saker. At filmen er spillet inn på DV kamera hjelper nok heller ikke på inntrykket, selv om jeg til vanlig ikke har noen problemer med det. Men når ting blir så livløst og kjedelig som dette er det lett å henge seg opp i slike ting.
Skuespillerene overbeviser heller ikke på noen som helst måte, og fremstår som ingenting annet enn irritasjons momenter.
Jeg liker dog ideen svært godt, det er derfor synd at resultatet skulle ende opp gjespet som er "Red Room". Det blir derimot ikke å stoppe meg i å sjekke ut oppfølgeren, da jeg skimter en god og effektiv film under alt tøyset som utspiller seg i denne.

Amerikanerne er flinke til å hype filmer, det vet vi. Så det kommer derfor ikke som noe sjokk at "Frontière(s)" ikke lever opp til det ryktet den etterhvert har fått på seg. Filmen ble jo trukket fra After Dark festivalen da den viste seg å være for brutal, en NC-17 rating ble satt på den og dette resulterte følgende i at filmen får så limitert visning på amerikanske kinoer at det nesten ikke er verdt å nevne. Alt dette fordi regissør Xavier Gens nektet å klippe bort noe som helst fra filmen for å få en noe mildere R-rating, DET står det respekt av.
Filmen i seg selv er svært okei, men som nevnt er den på langt nær så hard som enkelte vil ha deg til å tro. Det den dog er, er en av de mest kyniske og kalde filmene jeg har sett på lenge. Det finnes ingen sympati, anger eller moral i denne historien. Det lille som derimot glimter til fra våre protagonister er svært effektivt, og jeg liker at filmen er gjort på denne måter. Den føles til tider som et slag i trynet, men på en god måte :)
Plott messig er ikke dette noe revolusjonerende. På mange måter bare en resirkulert og noe oppdatert versjon av "TCM", men en svært effektiv og vel regissert en.
Jeg synes nok ikke "Frontière(s)" klarer å slå "À l'intérieur" fra samme år. Men den slår glatt ut samtlige amerikanske jalla filmer laget de siste 5. Go frenchy french!

En film jeg likte relativt godt da jeg var yngre, det gjør jeg dog ikke nå lengre.
Jim Varney er jo en horribel skuespiller. Hans karakter krever ikke stort for å kan spilles, men Varney overdriver det hele så mye at jeg rett og slett blir sliten av se på han. Nei, dette er ikke stort å skryte av. Trollene tatt i betraktning, så synes jeg faktisk at en retardert mann i 40-50 årene som bare vil være sammen med små barn er skummlere.

Denne er ikke av den typen filmer jeg vanligvis ser. Shockumentaries som "Faces of death", "Faces of gore", "Traces of death" osv. var kule greier når man var 14, men har liten eller ingen verdi idag.
Forventningene var derfor ikke store når jeg satte meg ned med "Executions", for når alt kommer til alt er jo dette bare en samling av klipp hvor mennesker blir henrettet. Og det kan da vel ikke ha noen underholdningsverdi?
Svaret der er helt klart nei, for folk som ser på dette som underholdning kan i høyeste grad klassifiseres som lystløgnere og/eller at de ikke er ferdig med grunnskolen enda.
MEN, jeg liker måten denne dokumentaren er satt sammen. Den er ikke glorifiserer på ingen måte henrettelser, heller tvert imot. Og selv om hovedgrunnen bak å gi ut ev film slik som dette helt klart er penger, får jeg ikke samme sleske følelsen av denne som jeg gjør med de andre nevnte filmene.
Jeg finner denne svært samfunnskritisk, informativ og like brennende aktuell idag, som når den kom.
Det vi her får se er selvsagt grusomme saker, men satt sammen med kommentarene vi får servert setter det ting i et annet lys.
Verdt å se en gang, selv om det føles litt vedmodig å gi produsenter og distroer av slike filmer pengene mine.

Jeg kan si det slik; jeg svelger ingenting rått bare fordi det er norskt.
Til tross for lave forventninger skuffet filmen noe til de grader.
Her finnes null originalitet, dette er regelrett en blåkopi av et sammensurium av kjente og kjære filmer. Skuespillet er latterlig dårlig og slutten helt horribel.
Plottet er også syltynt, selv for en skrekkfilm å være, og det sier ikke rent lite.
Det har også skaperne av "Rovdyr" skjønnt, og prøver febrilskt å skjule dette ved å bombardere seeren med vold. Dette kunne selvsagt ha funket hadde de brukt tiden sin til å konstruere skikkelige effekter, istedet for å ta den lette veien å bruke CGI.
Hadde dette vært en amerikansk produksjon hadde den fått lite eller ingen oppmerksomhet her til lands, den hadde ikke blitt satt opp på kino, og den hadde blitt slaktet enda værre enn hva "Rovdyr" faktisk ble.
Nå tjener vel desverre regissør Patrik Syversen såpass godt på denne at han får lage flere filmer, men jeg håper da for guds skyld at det ikke blir en skrekkfilm.

En utrolig gjevn film, aldri fenomenal, men heller aldri dårlig.
Jeg liker ideen utrolig godt, og det hele blir bare mer underholdende da regissør Jesse Baget tydeligvis har gjort hjemmeleksen sin godt når han morer seg med slasher klisjeer.
Morsomt er det også at han har valgt å gjøre hyllester til både Argento og Hitchcock.
Sannelig er det ikke også brukt steady-cam her, noe jeg er svært glad i og som gir filmen et mye mer profft utseende enn hva som faktisk er tilfellet.
Som sagt aldri det helt store, men en svært grei slasher med en noe mer uvanlig morder.

En historie, 3 synsvinkler og 3 regissører.
"The Signal" er grunnen til at jeg søker ut indie filmer. Det er her hjertet og sjelen av filmskaping ligger, og penger eller ikke stopper aldri viljen til å skape noe unikt.
Dette er allrede blitt en kult klassiker i min bok. Det er ikke ofte jeg sier slikt, men når det ørst kommer så mener jeg det også inderlig.
Det finnes ingen dypere mening med "The Signal", her eksisterer ikke pretensiøs jalla og en analyse av slutten er nesten like underholdende som filmen i seg selv.
Det overrasker meg ikke om denne ender opp med å være årets høydepunkt for min del. Jeg vet det er enda tidligå si, men jeg har en god feeling :)

"Miguel i'm your sister, stop looking at me that way!".

"Bloody Moon" har et ufortjent rykte på seg, dette grunnet video nasty hysteriet på 80-tallet. Hvor selv de tammeste filmene ble bannlyst fra Storbrittania bare fordi coveret antydet at filmen inneholdt ekstreme mengder med vold.
Nå blir det både og når det kommer til denne, for selv om den inneholder en del vold, og noen riktig så fine effekter, finnes det ingenting her som kan måle seg med de hardeste slasherne fra USA på dette tidspunktet.
Sett bort i fra de nevnte kvalitetene er dette en horribel film på alle tenkelige måter.
Plottet er ikke eksisterende, men skuespillerne gjør til gjengjeld så dårlige jobber at det blir fort glemt.
En annen ting som må nevnes er musikken, for disco rælet som er blitt brukt her må sies å være noe av det verste som finnes.
Greit, disco vil da bestandig være harry, men det kan funke, Riz Ortolani's musikk i "House On The Edge Of The Park" er et glimrende eksempel på nettopp dette. Men det vi får servert her gir meg lyst til å klore av meg ørene. Det trekker med andre ord ikke opp en allerede skadeskutt filmopplevelse kan man si.
Nei, som nevnt tidligere henger ryktet til filmen enda igjen, og er en av de første filmene som dukker opp når Franco's filmografi nevnes. Noe jeg finner svært synd, da dette helt klart er en av hans svakeste.
Det finnes dog god underholdning i mye av det som utspiller seg på skjermen, hvis man er mottakelig for ost av god gammel årgang.

Jeg må innrømme at jeg var mer enn litt skeptisk når den kom til denne.
Chris Sivertson regisserte tross alt "I Know Who Killed Me", en av de verste filmene noensinne laget.
Jeg anså derfor ikke denne for å være noe bedre, men jeg er glad jeg ikke er så sta av meg.
Sant nok, man kan nesten ikke gå galt når man adapterer en novelle av Jack Ketchum. Men Sivertson har også gjort sin del for at filmen har blitt så bra som den har.
Jeg kjenner ikke noe til bakhistorien til "I Know Who Killed Me", men der måtte det ha vært noen andre kreative krefter som har tvunget frem sin mening, for det virker rett og slett ikke som samme person som har laget disse to filmene.
Filmen i seg selv kan nesten sies å være en karakterstudie mer enn noe annet, og utforsker vår hovedperson på en svært dybtgående måte, selv om vi aldri slippes inn i hans barndom og lignende.
Og hatten av til Marc Senter, som virkelig har gjort hans tolkning av Ray Pye til en man sent glemmer.
Jeg har sagt mye stygt om Chris Sivertson, og selv om jeg enda står for det, har jeg ikke tenkt å avskrive han som regissør enda. Han har laget en av de verste filmene jeg noen gang har sett, men "The Lost" havner derimot i andre enden. Så da gjenstår det bare å se hva han kommer opp med nesten gang, for jeg klarer tydeligvis ikke å skjønne meg på denne mannen.

Jeg liker Hitchcock ja, men etter å ha sett Dario Argento's hyllest til mannen, så begynner jeg å lure på om han faktisk liker Hitchcock.
Dette er ingen god hyllest til mesteren, ei heller en spesielt god film.
En av grunnene til dette kan kanskje være at den er produsert for TV, men når alt kommer til alt så burde ikke dette ha noe å si.
Skuespillet er dog svært labert, plottet er oppbrukt og jeg finner ingenting her som utmerker seg som umiskjennelig Argento.
MEN, en svært god soundtrack fra Pino Donaggio, utvilsomt filmens høydepunkt.

Dette er ikke en film for alle, aa forvente noe annet ville bare vaere naivt.
Ei heller vil nok ingen som har hoert noe om filmen kunne gjette hva de har i vente.
Skuffelsen kan ende opp med aa bli svaert stor, mens i andre tilfeller kan overraskelsen vaere rystende.
Den amerikanske versjonen av "Funny Games" byr dog paa intet nytt for oss som fikk med oss originalen da den kom for 11 aar siden. Dette er en bilde for bilde nyinnspilling, gjort av samme regissor, og det faller da naturlig at filmen hverken byr paa noen overraskelser, eller at den har blitt bedre eller verre.
Heldigvis har Haneke gjort de rette skuespiller valgene her. Jeg har sagt det foer, og jeg kan si det igjen; Naomi Watts er helt klart en av de mest spennende og talentfulle skuespillerinnene Hollywood har aa by paa om dagen, og faktumet at hun har valgt aa produsere filmen bare understreker det jeg sier ytterligere.
Dette er en intelligent film, det hersker ingen tvil om det. Noen vil nok finne den litt lur for sitt eget beste, og mens jeg kan skjoenne akkurat det paa en maate, klarer jeg ogsaa aa sette pris paa nettopp det.
Det eneste jeg har aa utsette paa filmen, og mer at dette gjelder for begge versjonene, er at den tidvis blir litt FOR art-house.
Dette blir nesten som definisjonen aa regne, og det gaar ann aa faa for mye av det gode til tider.
Amerikanerne taklet ikke aa se den originale versjonen, de klarer jo ikke aa se filmer de maa lese. Ei heller taklet de denne versjonen, da det ble for sterk kost for dem. Og filmen maa lide en utrolig limitert kinogang.
Heldigvis settes den ogsaa opp i Norge, og med dette haaper jeg at Haneke endelig klarer aa naa ut til litt flere enn oss faa heldige som har hatt gleden av hans verker i en aarrekke.

En utrolig oversett liten exploitation sak dette.
Det er paa ingen maate noe revolusjonerende med filmen, men den er milevis bedre enn mye annet av samme kaliberet som blir sluppet om dagen.
Saa jeg finner det da synd at ingen har valgt aa gi denne ut paa DVD enda.
Filmen i seg selv er godt regissert, ingenting aa klage paa her, og jeg kan ikke hjelpe aa tenke at Tarantino har pugget enkelte scener fra denne da han lagde "Death Proof". Det er jo tross alt enklere aa stjele fra en film nesten ingen har hoert om.
Det tar litt tid for ting kommer seg i gang, men siste halvdel holder virkelig koken.
50-50 med gode og daarlige skuespillere, ikke at akkurat det spiller saa stor rolle. Filmen er da i hvert fall sleazy nok til aa tilffredstille exploitation fans, og da kan man ikke be om stort mer?
Foroevrig produsert av Ivan Reitman, som faktisk backet en rekke exploitation filmer på 70-tallet.

Ideen er god, men jeg synes desverre ikke at de har utnyttet den for hva den er verdt.
Skuespillerne gjoer greie jobber, og jeg har sansen for regien. Men det er noe ved filmen som jeg ikke helt klarer å like.
Et stort pluss gaar dog til at de kjenner sin besoekelsestid, og har gitt filmen en kort spilletid. Noe annet ville ikke fungert med et plott som dette.
Alt i alt en okei indie film, den ser bra ut, og har noen morsomme oyeblikk, men jeg vet ikke om dette er noe jeg hadde anbefalt til noen.

Naar det snakkes om slashere er det desverre svaert sjeldent at "Just Before Dawn" dukker opp i samtalen. Filmen kom virkelig i storhetstiden til disse filmene, og falt nok imellom en eller annen plass.
Grunnene til dette, uten aa spekulere saa alt for mye paa akkurat det er nok; at det ble produsert i overkant mye slashere paa denne tiden, og at voldsnivaaet burde vaere formidabelt for at filmen skulle klare aa gjoere at navn for seg.
"Just Before Dawn" er ikke en "Savini" slasher, om du vil. Voldsbruken er moderat, og byr ikke paa de store overraskelsene.
Men den har dog alle ingrediensene som trengs, og det som naa er blitt kjente og velbrukte klisjeer, er alle tilstedet.
Settingen er spennende, gjort foer, men slett ikke på samme maate. Omgivelsene er nydelig fotograferte og Lieberman har en stoedig haand paa regien.
Skuespiller prestasjonene er ogsaa jevnt over gode, noen kjente fjes dukker ogsaa opp her i form av George Kennedy og Gregg Henry.
Ingen banebrytende film dette, men jeg synes den absolutt fortjenes aa nevnes oftere enn det den har blitt.

Ikke stort jeg kan si om denne egentlig. Ganske uinspirerte saker dette. Romero tviholder enda på zombie sjangeren, noe han skulle lagt bak seg etter "Land Of The Dead".
Jeg har ikke noe problem med dokumentar stilen filmen har, dette kommer som en naturlig utvikling og jeg skjoenner hvorfor Romero har valgt denne innfallsvinkelen.
Men filmen har ikke noe aa by paa, vi har sett alt dette foer. Og det som finnes av effekter og blod, noe som er essensielt i en zombie film, er et CGI helvete uten like.
Filmen vil kanskje falle i smak hos den yngre garde, hva vet jeg. Jeg for min del skal i hvert fall holde meg unna fremtidige zombie prosjekter fra Romero.
Ikke fordi de er direkte daarlige, men fordi jeg oensker aa i vareta de gode minnene fra hans glansdager, uten at irritasjonsmomenter som denne kommer i veien.

Et nydelig stykke film, eller kanskje stykker blir mer korrekt.
Et godt bevis på at man ikke trenger å bli tvangsforet sinnstemninger ved hjelp av sippe musikk og banale historier.
Dette er helt klart en film jeg kommer til å anbefale folk til å se, det eneste som er synd er at 99% av dem er for trangsynte til å la seg begeistre av dette. Deres tap.

Skal man se paa regi, fotografering, setting, skuespillere og musikk er dette uten tvil Frano's beste film. Den ser helt utrolig ut, musikken til Bruno Nicolai er nydelig og alle skuespillerne gjoer overbevisende roller.
Plott messig har dog filmen svaert lite aa by paa, det kan nesten sies aa vaere fravaerende. Klarer man aa godta og/eller overse dette, har man derimot mye igjen for det.
Jeg liker denne, svaert godt, det er noe ved den som gjoer at jeg kommer tilbake til den gang etter gang. Og det sier litt, for Franco er ikke akkurat mannen som laget filmer som var verdt noen gjensyn.

Dette var jo en moekkafilm, selv etter Lenzi's standarder. Filmen hopper tidvis mellom aa vaere spillet inn paa film, ogsaa video. Dette ser jo helt grufullt ut, og hvorfor dette har blitt gjort vites ikke. Men jeg kan spekulere i at budsjettet ikke var all verden for denne.
Skuespillet, samt dubbingen er ogsaa horribel, og det hjelper da sannelig ikke paa at filmen er en fryktelig kjedelig affaere.

Cheesy, morsom 80-talls underholdning dette. Filmen byr ikke paa noen overraskelser, og gaar nesten paa autopilot til tider.
Det finnes dog bestandig noe godt i filmer slik som dette, og "The Lamp" er intet unntak.
Det eneste minuset er at mot midtpartiet blir filmen doergende kjedelig, hvorpaa absolutt ingenting skjer. Dette retter seg heldigvis opp mot slutten av filmen, men skuffelsen henger desverre igjen og reflekterer den noe middelse karakteren.
Absolutt ikke det beste som kom ut av 80-tallet, men ogsaa langt i fra det verste.

Denne har jeg ikke sedd siden den kom ut. Jeg kan huske at jeg ikke akkurat hoppet i taket over den da, og jeg kan ikke si det skjedde denne gangen heller.
Filmen er grei nok den, men her er rett og slett for mye doedtid. Alt gaar paa tomgang i hva som virker som en evighet, og da mister i hvert fall jeg interessen ganske fort.
Det positive jeg dog kan trekke frem er; Franka Potente, en svaert god skuespillerinne, som selv om hun ikke faar vist sine beste sider her, gjoer en flott jobb.
Regien er det heller ingenting aa utsette paa, filmen ser flott ut, men jeg skulle gjerne oensket at de hadde fotografert den enda mer klinisk enn hva den er, da jeg tror det hadde passet filmen svaert godt.
Alt i alt en grei slasher, eller hva man vil kalle dette, som desverre ikke lever opp til sitt potensiale. Saa faar man se om heller oppfoelgeren gjoer det.

Skal du se en av "Silent Night, Deadly Night" filmene, trenger du bare se denne.
Den inneholder alle hoeydepunktene fra den første filmen, og resten er saa ufattelig underholdende at du nesten ikke blir aa tro dine egne oeyne.
Det er Eric Freeman som "Ricky" som loefter filmen til utenkelige hoeyder. Han overspiller til tusen, men gjoer det paa en saa latterlig maate at man ikke kan la vaere aa la seg underholde av dette.
Resten av filmen orker jeg rett og slett ikke kommentere, for i all aerlighet er det ikke viktig.

"Alligator" ser enda helt fantastisk ut. Den viser ogsaa hvor unoedvendig CGI er, og jeg vet mange som hadde hatt en ting eller to aa laert seg av denne.
I tillegg til dette er jo Robert Forster en av de kuleste menneske paa denne planeten. Det eneste som ikke faller i smak her, maa vaere musikken, som tidvis minner alt for mye om musikken fra "Jaws". Dette kunne selvsagt vaert gjort for aa ha det litt morsomt, men jeg finner det bare distraherende.

Nok en Stallone klassiker. Mannen er stiv som en paale, og skuespillet hans har aldri vaert noe aa skryte over. Men det spiller absolutt ingen rolle naar de er saa fordoemt underholdende som dette.

Langt i fra saa ille som jeg hadde trodd den skulle vaere. Det jeg hadde sett for meg var at filmen skulle fokusere paa sorte gjenger, noe jeg aldri synes fungerer svaert godt. Da jeg aldri har hatt sansen for slikt.
Det gjoer dog ikke filmen, og selv om den verken byr paa de store overraskelsene eller de beste skuespiller prestasjonene, saa lar jeg meg underholde av dette.
Imponere vil vel kanskje vaere aa ta litt hardt i, men man kan vel da si at Keanu Reeves overrasker med en av sine beste roller her. Det sier jo derimot ikke stort, da denne fyren er milevis fra aa vaere noen god skuespiller. Men, et steg i riktig retning i hvert fall.
Det maa ogsaa nevnes at karakteren er satt paa workprint utgaven av filmen, som visstnok er rundt 10min. lengre enn den som naa gaar paa kino. Jeg synes filmen fungerer godt saann som dette, og jeg kan ikke si jeg hadde oensket den trimmet noen plass.
Mulig jeg maa sette meg ned med den utgaven ogsaa for aa kjoere en sammenligning.

Her er det bare aa boeye seg i stoevet, for Neil Marshall har gjort det igjen.
For makan til kvalitetsoekning gjennom en karriere skal man lete lenge etter, og det bare etter 3 filmer.
Godt er det ogsaa aa se at Marshall endelig har faat et budsjett aa jobbe med som er hans talent verdig. Og han har unyttet dette til det fulle.
Jeg tar det som en selfoelge at man ikke kommer unna en nyinnspilling av "Mad Max" i disse ideloese dager, men Hollywood kan gjerne ha remakene sine for min del, naar andre, fornuftige mennesker velger aa gi ut filmer som dette.
Det kalles hyllest folkens, og det er en stor forskjell. Fans har ingen problemer med dette, og saa lenge man ikke lager en blaakopi av en klassiker, fungerer dette utmerket.
Naa skal det sant sies at "Doomsday" ikke bare er en hyllest til post-apokalyptiske action filmer, for dette er en sjanger smoerje av en film jeg ikke har sett maken til.
Dette kan nok avskrekke en del folk fra filmen, og mange vil nok ende opp med aa ikke like denne. Men personlig synes jeg det var friskt gjort aa proeve aa blande inn forskjellige sjangere her.
Regien er det beste Marshall har levert til naa, jeg var redd for at han skulle overdrive kamera ristingen her, noe som nesten ble for mye i "The Descent", men jeg godkjenner helt klart dette.
Effektene er nydelige, budsjettet har nok vaert relativt stort her, men heldigvis har de ikke gaatt helt over styr naar Glasgow skulle gjenskapes. Hold det minimalistisk, det fungerer som oftes bedre enn gigantiske sett som tar fokuset bort fra skuespillerne.
Og mens man er inne paa skuespillere; disse gjoer alle gode jobber her, dette er ikke akkurat krevende stoff de har aa jobbe med, og karakterene er saa overdrevet og over the top at det grenser til det parodiske. Men det funker, jeg hadde ikke forventet annet fra en film som dette.
Det eneste jeg kan styre min begeistring for en Malcom McDowell. Han er en god skuespiller, men jeg synes ikke han passer inn her. For min del blir dette litt for mye "wink wink, se! Vi har fått gjenglederen fra A Clockwork Orange med i en ny post-apokalyptisk fremtidsfilm". Da hadde det gjort seg bedre med en mindre kjent skuespiller som hadde passet bedre inn sammen med de andre.
Men naar alt kommer til alt, saa var jo dette en av de bedre filmene jeg har sett paa en stund. Dette er ren underholdning, og jeg kan med glede slaa fast at denne gaar baade "Land Of The Dead", "28 Days/Weeks Later", "Diary Of The Dead" og "Dawn Of The Dead 04" en hoey gang.
Og Neil Marshall er en regissoer jeg naa kommer til aa foelge enda nermere.

Jeg har utrolig gode minner fra traileren til "Shakma". Den ble fort en klassiker og gjenganger i min ungdomstid. Filmen var derimot vanskelig aa spore opp, og med det lille den sirkulerte paa utleie mardedet paa tidlig 90-tall, virket det en stund nermest umulig aa noensinne faa fatt paa denne.
Det var derfor med litt kribling i magen at jeg satte meg ned med denne. Selfoelgelig klar over at skuffelsen mest sannsynlig kom til aa bli stor, men likevell, det er jo tross alt "SHAKMA!!!" man snakker om.
I utgangspunktet skulle dette vaere en av de simpleste filmene aa faa til aa fungere. Men selv med en sinnsyk bavian som hovedperson klarer allikevel ikke folkene bak denne aa lage god underholdning. Saa klart, scenene hvor Shakma angriper og spiser ansiktene til sine offre, er ikke bare latterlig kule, men ogsaa svaert latter fremkallende.
Det er derfor synd at det er skrevet saa vannvittig puslete karakterer til resten av filmen. Ingen av disse er interessante. Ei heller blir de backet opp av gode skuespillere. Settingen er også doergende kjedelig, og saa monoton at alle rom og korridorer ser helt like ut. Og for alt jeg vet kan det godt vaere at de kun hadde ett rom og en korridor aa jobbe med.
I tillegg til dette er filmen skutt paa video. Normalt sett har jeg ikke problemer med dette, det har sin sjarm. Men naar filmen i seg selv ikke er bare, blir dette bare med paa aa gjoere det hele vondt verre.
Nei, gi meg alene scenene med Shakma, for DER har du en god film, resten kan returnere til det tapte video markedet for min del.

Forventningene mine var store til denne. Hvorfor vet jeg egentlig ikke, for jeg hadde paa foelelsen at dette ikke kom til aa fungere saerlig godt.
Det er derfor med glede at jeg kan konkludere med at "Teeth" er en av de bedre filmopplevelsene jeg har hatt den siste tiden.
Den holder en fin balansegang mellom aa vaere akkurat passe saer, morsom og moerk.
Jess Weixler er ogsaa et funn, og er ikke bare uimotstaaelig soet, men ogsaa en svaert god skuespiller.
Filmen var ogsaa langt mer grafisk enn jeg hadde trodd den skulle vaere, og jeg maa si at en del av de scenene vi blir presentert for her satte en stoekk i meg.
Jeg faar fort for mye av filmer slik som dette, som regel proever de for hardt med aa vaere saere og spesielle. Men saa har man filmer som "Teeth", som vet aa holde tilbake, og heller komme med fokuserte kraftslag som fungerer svaert godt.
Om dette er en film jeg kan anbefale folk flest tror jeg ikke, men de som er litt over gjennomsnittlig aapen for noe litt annerledes vil nok finne mye godt i denne.

Pent skutt og fotografert, med ditto effekter. Plottet er dog noe oppbrukt og byr ikke paa overraskelser av noe slag.
Skuespillerne gjoer gode jobber og filmen klarer aa holde intensiteten oppe til over midtveis. Men saa snart man naermer seg slutten virker det som at de gikk tom for ideer og valgte aa ta den forutsigbare og kjedelige ruten.
Synd, for potensialet for en god film er absolutt her.

Rett etter at jeg var ferdig med denne hadde jeg bare lyst til aa sette meg ned aa lire av meg den ene glosen etter den andre.
Jeg tok derimot til vett, og lot filmen synke litt inn foer jeg la ned den endelige dommen.
Det hjalp desverre ikke filmen, og ei heller foeler jeg meg noe bedre for aa ha kastet bort tiden min paa dette makkverket.
Utgangspunktet er godt, det var dette som hovedsakelig trakk meg til filmen. Men aldri har jeg sett noe som helst saa daarlig utnyttet som det vi blir vitne til her.
Jeg skjoenner rett og slett ikke hvordan de har klart aa faa med saapass store navn paa dette prosjektet. Samtlige av dem leverer det absolutte bunnnivaaet i deres karrierer. Og selv om noen av dem ikke har stort aa skryte av i utgangspunktet, blir baade Speedman's rolle i "Underworld" og DuVall's i "Ghosts Of Mars" oscar materiale sammenlignet med dette.
For ikke aa snakke om Willem Dafoe, nei, jeg vil ikke nevne det en gang.
For aa summere opp filmen kort og godt, i stedet for enda mer unoedvendig kjefting; man faar mer ut av aa se paa gress som gror. Der faar du baade mer innlevelse og spenning enn hva "Anamorph" noensinne klarer aa gi deg. For dette er en film som ikke en gang hadde fungert i kort film format. Utrolig!

Denne likte jeg. Alle historiene er nok ikke alle like gode, men sistnevnte er heldigvis i flertall.
Jeg liker ogsaa svaert godt naar noen proever aa gjoere noe nytt, og spesielt naar det gjoeres saa bra som dette.
"I'm the vvvvvvvvvvagina man!".

Et nydelig, lite stykke film.

En meget, meget god giallo.
Jeg finner det ogsaa svaert morsomt at George Lazenby, en skuespiller som etter min mening har gjort en av de beste tolkningene av James Bond, spiller hovedrollen her.
Og skal man lage en italiensk skrekkfilm som handler om barn, maa man selvsagt ha med Nicoletta Elmi. Denne jenta har sannelig en imponerende liste med filmer, og er i tillegg en svaert god skuespiller.
Regimessig skiller Aldo Lado sine filmer seg litt ut i forhold til andre innenfor sjangeren, og denne er intet unntak. Jeg for min del liker stilen hans, og selv om han kanskje ikke er den mest "flashy" regissoeren, gjoer han det paa en stilffull og tilfredstillende maate.
"Who saw her die?" kan nok bli litt for kjedelig for enkelte, men er man en hardcore fan av sjangeren finner man mye bra her.

En film som "Faces Of Death" har absloutt ingen verdi.
Videoer fra obduskjoner, trafikkulykker og selvmord i skjoenn forening med noen av de daarligste "fake footage" scenene noen gang satt paa film.
Er man dog interessert i filmhistorie eller bare aa se hva all kontroversjen har dreid seg om gjennom alle disse aarene, vil nok filmen kunne "gi" deg noe.

Saa uorginal som man kan faa det, men du verden saa underholdende.
Liker man ikke uhoeytydelige filmer vil nok ikke denne falle i smak, men er man glad i god ost, stemmer det meste her.
Pluss for nok et fantastisk soundtrack fra Goblin.

En B-film hyllest til en annen B-film; "Re-animator".
Ikke noe galt med det, og "The Rage" funker egentlig ganske greit. Den klarte i hvert fall aa underholde meg de snaue 90 min. den varer, men Kurtzman har nok siktet litt for hoeyt i forhold til hvor mye penger han hadde aa rutte med.
Det finnes store mengder CGI her, da i hovedsak i de scenene med fuglene, og dette ser helt forferdelig ut. Jeg kan rett og slett ikke huske sist jeg saa noe saa jaevlig daarlig.
Her skulle Kurtzman funnet paa noe annet som ikke krevde saa mye CGI bruk, eventuelt bare droppet dyrene fullstendig og heller fokusert paa zombiene.
Gore messig leverer dog filmen saa det holder, ikke alle effektene ser like bra ut, men jeg liker at det her for det meste har blitt brukt praktiske effekter.
Daarlige skuespillere har filmen ogsaa, hva annet kan man forvente med noe slikt som dette? Og det er en del av sjarmen det, jeg orker ikke aa henge meg opp i slike bagateller.
Andrew Divoff faar desverre for lite tid paa skjermen, men morsom cameo av Reggie Bannister.
Gi Robert Kurtzman mer penger, slik at han faa satt sine ideer til livs paa en skikkelig maate!

Jeg hadde skrevet en svaert utfyllende anmeldelse av "Gutterballs", men den ble borte og faen om jeg gidder aa skrive den paanytt.
Jeg lar heller karakteren snakke for seg selv. Men det maa nevnes at denne karakteren er satt paa den uklippte versjonen av filmen, som ikke blir sluppet paa komersiell DVD.
Det er kanskje like greit, for denne versjonen er tidvis saa droey at Nicholson muligens hadde grevd sin egen grav med den.
Hva han har valgt aa klippe bort fra den utgaven som skal dirtibuteres vet ikke jeg, men jeg har en god anelse om hva som blir fjernet.

Jeg kunne skrevet en hel avhandling om denne, men jeg velger aa ikke gjoere det, da jeg foeler at ord egentlig ikke klarer aa rettferdig gjoere filmen.
Det jeg kan si er at dette er en av de tyngste filmopplevelsene jeg noen gang har hatt.
En film som passer for en svaert liten gruppe, og selv noen innad denne vil ha problemer med en film slik som dette.
Jeg kan ikke anbefale en slik film til noen, dette er helt klart noe man ikke bare tilfeldigvis snubler over, og passer derfor kun for dem som maatte personlig oppsoeke den.
Men ja, dette er et mesterverk.

En svaert forskjellig film fra det andre Hussain har gjort. Det gjoer den derimot ikke noe mindre pervers, manipulerende og intens.
Her brukes det svaert god tid paa aa utforske karakterene i historien, men likevell holdes det saapass mye tilbake at man ikke helt klarer aa skjoenne alt som plager disse individene.
Gjevnt over holder filmen en tone som burde frastoete de fleste, men likevell er den paa ingen maate saa grimm som Hussain's tidligere verker.
Dette har kanskje noe med at han denne gang har adaptert en av Marie-Claire Blais noveller. Men han har uten tvil satt sitt saerpreg paa filmen.
Jeg synes det meste stemmer her, men jeg maa trekke frem Caroline Dhavernas, som gjoer en utrolig jobb her. Hun overbeviser 100% som manisk, manipulerende, trist, ondskapsfull og utspekulert til de grader. Og det skal mye til for aa takle en rolle slik som dette.
Det eneste problemet jeg har ved filmen er at den mot slutten blir noe langdryg. En del av dette virker ogsaa som hastverk, men jeg skal heller ikke uttale meg saa bastant om akkurat dette, for jeg har ikke lest Blais' novelle.

Filmer slik som dette irriterer meg ikke lengre, jeg finner det heller interessant aa se hvor daarlig humor Friedberg og Selzer har. Og ikke minst kinopublikummet, for de tjener da sannelig gode penger paa disse filmene. Relativt store budsjett og at de i det hele tatt faar fortsette aa lage soeppel som dette burde vaere bevis nok paa det.
Jeg har aldri vaert paa en kinovisning av noen av deres filmer, men jeg maa si meg nysgjerrig paa hvilke personer det er som faktisk betaler penger for aa se slike filmer.
"Humoren" og "vitsene" man faar servert her orker jeg ikke aa kommentere en gang, det jeg dog kan si er at "Meet The Spartans" faktisk ikke er saa ille som det "Epic Movie" og "Date Movie" var.

Ikke stort å si om denne, annet enn at det er en klassiker innenfor sjangeren.
Forsåvidt den beste varulv filmen også.

Jeg tror ikke jeg overdriver naar jeg sier at dette maa vaere en av de verste filmtittlene jeg noen gang har sett. Hadde dette vaert en pornofilm hadde jeg ikke tenkt noe videre over det, men i dette tilfellet har tydeligvis ikke kreativiteten vaert paa topp.
Filmen i seg selv er nok heller ikke stort aa rope hurra for, men den er paa langt naer saa daarlig som tittelen tilsier at den burde vaere.
Jeg kan vel ikke si at den er amatoermessig, for det er jo nettopp det som er hele poenget ved en slik film, men jeg kan si at den er tidvis daarlig gjennomfoert.
Jeg forventer selvsagt ingen bakhistorie om vaar morder, men det burde vaert brukt mer tid paa aa vise hvilken personlighet han har.
Her kan jeg godt trekke frem "August Underground" filmene som et eksempel, for selv om de er noen av de mest frenetiske og forstyrrende filmene laget, saa gir de oss et godt innblikk i personlighetene til hovedpersonene.
Jeg hater paa ingen maate "Amateur", den er ugjevn og mye kunne vaert gjort annerledes. Men den har potensiale, og jeg blir nok helt sikkert aa sette meg ned med oppfoelgeren.

En noe mer fokusert film dette, men desverre ikke stort bedre enn den foerste.
Det er derimot brukt litt mer tid her, og man faar faktisk litt mer innsikt i hovedpersonen og hvordan han er, dog litt for lite for min smak.
Er dette er serie filmer Shane Ryan har tenkt aa fortsette med, litt mer i dybden for hver film, ser jeg for meg at dette til slutt kan bli interessante saker.
Men som sagt; den er ufokusert. Foerste bude ville vaert aa bestemme seg for hvilken sjanger man skal legge seg innenfor, for blandingen som skjer i disse filmene vil nok sikkert vaere avskrekkende for enkelte.
Dette kan jeg forsaavidt se bort i fra, men jeg skulle gjerne sett de andre tingene jeg har nevnt forbedret.
Forhaapentligvis er dette noe Ryan jobber mot, da han tidvis er inne paa noe meget bra.

Jeg hadde litt bange anelser om denne. Frykten var vel at dette kom til aa vaere nok en utvannet Hollywood klisjee suppe. Men, min notoriske frykt for aa maatte sitte gjennom en film som det ble heldigvis ikke moett denne gangen, og "On The Doll" har faktisk endt opp som en svaert god film, paa de fleste punkter.
Den har kanskje en litt for "happy-go-lucky" vri med tanke paa hvordan enkelte ting noestes opp, og jeg kan styre min begeistring for slutten. Men alt i alt liker jeg denne filmen svaert godt. Det er ikke ofte man faar se filmer slik som dette, og selv om de tingene som blir portrettert paa skjermen ikke bestandig klarer aa levere saa hardt som skaperne sikkert hadde haapet. Er jeg glad for at noen toerr aa lage filmer som dette.
Ikke perfekt, men akkurat passe paa kanten til at jeg foeler at den hoeye karakteren passer seg.

Teit, simpel og tidvis full av kjente og vellbrukte skrekkfilm klisjeer.
Med en slik oppsummering burde dette vaere en av de verste filmene jeg har sett paa lenge.
For aa utdype enda litt lengre; saa foeler jeg at jeg har sett det meste innen skrekkfilm. Stryk det, jeg HAR sett det meste innen skrekkfilm, og jeg maa lete lenge etter overraskelser. Derfor har jeg en tendens til aa styre langt unna filmer slik som dette, for hva er vel vitsen med aa kaste bort tiden sin paa noe man har sett en million ganger foer?
Vel, naa er det slik at hver gang en film slik som dette slaktes av de fleste "bedreviterne" og mainstream publikummet, saa trekkes jeg mot den som en flue mot mainnsjit. Det kan vaere baade positivt og negativt, og i dette tilfellet gikk det heldigvis mot foerstnevnte.
Det som etter min mening redder "The Ruins" er at den er saa simpel, det brukes ingen tid paa aa proeve aa forklare det som skjer, og karakterene gis heller ingen tid til aa fundere endeloest over dette.
Bra! Det gaar faktisk ann aa drite i slike ting av og til. Men, det viser seg at majoriteten av publikummet ikke liker slikt, og det gjoer at filmer som dette nok en gang har svake tall aa vise for seg etter kinovisningene.
Jeg for min del maa si at jeg koste meg stort med "The Ruins". Den er saa nedstrippet at den er nesten som et kammerspill aa regne, og det eneste som venter i neste scene er noe vaerre enn det som kom foer.
Jeg liker det, naar det er saa godt gjennomfoert som dette har jeg absolutt ingen problemer med aa si det. Og jeg haaper da inderlig at det kommer flere filmer slik som dette, med gjevne mellomrom vel og merke :)

Jeg hadde egentlig ikke sett for meg at dette kom til aa vaere en film for meg. Derfor kom denne som en hyggelig overraskelse paa meg.
Langt ifra saa Hollywood-ish som traileren gir inntrykk av, og ogsaa ingen tradisjonell slasher.
Alt fungerer ikke for meg her, men jeg finner mye bra ved "Mandy Lane". Det jeg dog vil trekke frem er kinematografien, for filmen ser alldeles nydelig ut.
Den er faktisk saa pen aa se paa at jeg hadde store problemer med aa foelge med paa historien. Slikt liker jeg, for jeg kan bestandig gaa tilbake aa foelge noeyere med paa den en annen gang.
Som nevnt en hyggelig overraskelse, som gaar noe mot stroemmen av generiske Hollywood filmer.

Man har saaklart ingen store forventinger naar man ska se en film som dette, men denne var faktisk overraskende kjedelig og lite morsom.
Og dette understreker nok en gang det jeg har sagt i flere aar; det er kun Judd Apatow og Seth Rogen som klarer aa lage gode komdier. Resten som kommer ut, m.a.o. filmer slik som dette, kan man rett og slett bare drite i aa se.

Utrolig ugjevn og rotete. Filmen klarer rett og slett ikke aa bestemme seg for hva den vil vaere og dette ender opp med aa skape hodebry for seeren. Ikke det at dette er noen kompleks film, for den er saa forutsigbar som dagen er lang, men den vingler noe fryktelig mellom aa proeve aa vaere en intelligent thriller og sjokkerende skrekk.
Ingen av disse lykkes, og det hjelper da heller ikke paa at skaperne da proever aa poese paa med meningsloese sex scener for aa proeve aa holde interessen din oppe.
Det jeg kan si er at jeg ble svaert overrasket over at Ventimiglia har valgt denne filmen som den som skulle komme etter "Heroes".
Aner jeg at han har lyst til aa distansere seg noe til serien? Vel, kanskje like greit det. Men det gjoer uansett ikke "Pathology" til noen god film.

Nok en "nature goes wild" film, bare denne gangen er det "nature goes wild, and huge!".
En grei film aa slaa ihjel halvannen time med, men effektene er desverre saa utdaterte at de fremkaller mer latter enn filmen egentlig fortjener.
Sikkert gode greier naar den kom, men idag er dette tannloese saker.

Det er for min del blitt slik at jeg bare automatisk gaar ut i fra at alt av komedier Judd Apatow har vaert involvert i, kommer til aa bli bra.
Det gjorde jeg naturligvis ogsaa med "Sarah Marshall", og selv om jeg delvis fikk servert hva jeg hadde forventet, skal man vaere forsiktig med slikt. Spesielt naar man hoerer at "Drillbit Taylor" ikke skal vaere all verden.
Men, ut av filmene Apatow har vaert involvert i til naa, anser jeg denne for aa vaere en av de svakeste. Det har dog kanskje lite aa si naar man ser paa karakteren jeg gir filmen, men jeg ser ikke paa dette som en hysterisk morsom komedie.
Det som redder filmen og loefter den flere hakk over alle andre lignende filmer er Jason Segel. Ikke bare er han en god skuespiller og en morsom fyr, han har ogsaa skrevet manuset.
Og her faar filmen virkelig skinne, for den er absolutt velskrevet, selv om man ikke klarer aa komme utenom enkelte klisjeer som hoerer med i en film som dette.
Jeg koste meg med denne, selv om forventningene var hoeye og det faktum at dette ikke noedvendigvis foeles som en Judd Apatow film. Men det er det jo heller ikke, det er en Jason Segel film :)

Svaert vellaget, bekmoerk komedie med et meget bra soundtrack.
Med slike ting paa plass burde jo dette vaere et av aarets hoeydepunkt?
Det kunne det vaert, men desverre trekkes det gode inntrykket fort ned med en slutt som rett og slett ikke passer inn med resten av filmen.
Joda, den er spesiell nok, men den virker paa ingen maate like gjennomtenkt som resten, og baerer preg av hasterverksarbeid.
Ser man dog bort i fra dette er filmen god som gull, og skal man se denne er det like greit aa skippe slutten og heller holde seg til det som fungerer.

Som forventet var denne noe skuffende. Vanligvis svelger jeg det meste Judd Apatow har godkjent, raatt. Men her er det Wilson som er det store problemet. Fyren er en helt utrolig daarlig skuespiller som absolutt ikke klarer aa formidle humor paa en overbevisende maate. Det er synd, for alle de andre involverte gjoer gode jobber, og med en annen skuespiller i hovedrollen hadde denne helt klart faatt en hoeyere karakter fra meg.

Jeg finner nesten ikke nok godord å skrive om denne og derfor bestemt meg for å heller la karakteren snakke for seg selv.
Det jeg kan si er at det er utrolig forfriskende å se noen gjøre en film om et svært aktuelt tema som mange av oss desverre må gjennomgå men samtidig klare å gjøre det hele morsomt.
"The Savages" er aldri preikende, du blir ikke tvangsforet andres meninger og det finnes ingen "happy ending", som det svært sjeldent gjør her i livet.
Filmen har også nok en fantastisk prestasjon fra en av våre nåtids beste skuespillere, og en av mine favoritter; Phillip Seymour Hoffman. Men her burde de fleste involverte nevnes, for det finnes ikke et eneste svakt ledd her.
Uten tvil en film jeg vil sette meg ned med på nytt, snart.

Jeg henger på etterskudd, det skal jeg innrømme. Dette er første gang jeg ser "Batman Begins", men siden "The Dark Knight" nærmest drukner i lovord, følte jeg at denne måtte sees før jeg sjekket ut om hypen er fortjent.
Jeg liker vanligvis ikke filmer slik som dette, det er år og dager siden jeg gikk lei Hollywood ræl, og grunnen til at jeg nå ser slike filmer er at jeg befinner meg sammen med andre som liker slikt.
Derfor kom "Batman Begins" som en hyggelig overraskelse på meg, for dette kan jeg like.
Nolan er en dyktig regissør, og her har han gjort en svært god jobb med å plukke de rette skuespillerne, minus Freeman såklart :)
Mer enn dette orker jeg ikke å gå inn på filmen, men jeg kan si det slik; hvis "The Dark Knight" klarer å overgå denne, skal jeg faktisk innrømme at ikke absolutt alt er fortapt i Hollywood riktig enda.

Ideen er god, jeg setter bestandig pris på at noen prøver å gjøre noe nytt. Og det var dette som tiltrakk meg til "Hancock".
Men, skaperne hadde tydeligvis ikke fått klart for seg hva det var de ville gjøre med filmen, og dette har som følgende endt opp som en svært forvirret sak.
Karakterene føles også underutviklet, noe som fungerer særdeles dårlig når det skal legges et såpass "dybtgående" fokus på dem og deres følelser.
Det hjelper heller ikke på at filmen faktisk føles mye lengre enn det den egentlig er.
"Hancock" er derfor ingen film jeg personlig kan anbefale til noen som helst, for verken den eller jeg vet hvem målgruppen er.

Hvis det finnes noe som en perfekt skrekkfilm må vel "Suspiria" være det nærmeste man kommer. En film som selv ikke Argento har klart å toppe.

Ikke like god som den første, men jeg føler at hovedgrunnen til dette er at Del Toro ikke har tatt seg god nok tid.
Filmen kunne gjerne ha vært en time lengre, hvor karakterene hadde fått utviklet seg enda mer sammen med historien.
Perlman brukes heller ikke for hva han er verdt, han gjorde en fantastisk tolkning av Hellboy i den første filmen, men her virker han rett og slett umotivert. Om dette er tilfellet, eller om man skal skylde på manuset til Del Toro vet ikke jeg, men desverre, selv om filmen er over gjennomsnittlig god, kunne den ha vært mye bedre enn dette.

Denne likte jeg svært godt, selv om jeg hadde forventet meg en exploitation film.
Det er denne langt i fra, selv om den har den rette feelingen. Selvsagt spiller det heller ingen rolle, for dette var gode greier, med meget god innsats fra alle involverte.
Det jeg derimot har et problem med er slutten. Her dras tiden alt for mye ut, og når det siste oppgjøret endelig kommer klarer det på ingen måte å levere. Mye grunnet at man har ventet en liten evighet på det.

Larry Bishop gjorde et navn for seg på 60 og 70-tallet gjennom exploitation filmer som "The Savage Seven", "The Devil's 8", "Angel Unchained" og "Chrome And Hot Leather". Alle filmer som sentrerte seg rundt motorsykler og deres bander.
Det kommer derfor naturlig at han nå returnerer med en film av samme kaliber, dog mer som en hyllest til klassikerne, enn som en kopi eller en parodi.
Nå skal det sant sies at "Hell Ride" tidvis blir så uhøytidelig at det grenser til parodi, men Bishop klarer den hårfine balansegangen riktig fint. Og for oss fans av exploitation er dette særdeles underholdende.
Det som kanskje trekker aller mest ned for min del, er at Bishop nærmest har valgt å kopiere noen av Tarantino's triks og selv musikken grenser til tider til plagiat.
Men ting som dette er lette å overse når man er klar over at Tarantino har produsert "Hell Ride", og er gode venner med Bishop.
Med andre ord finnes ikke et snev av originalitet her, kun motorsykler, tøffe karer, pene damer, bannskap, vold og alkohol. Og noen ganger er det akkurat det man trenger.

Jeg har fulgt Uwe Boll siden starten på han regissør karriere med "Amoklauf".
Mannen går sikkert inn i Guiness rekordbok som en av de mest forhatte regissører noensinne, og det virker heller ikke som om han noen gang blir å klare å overbevise. Da det tydeligvis har gått sport i å hate mannen.
Så barnslig er dog ikke jeg, selv om jeg må innrømme at jeg har valgt å følge med på hans spilladapsjoner kun for å se hvor mye værre det egentlig gikk ann å få dem.
Det virker derimot som at Boll er inne i et slags vendepunkt i livet sitt. Spilladapsjonene han har gjort i forkant av denne har vært amatørmessige filmer, hvor lathet og mangel på engasjement har lyst gjennom. Med andre ord ingenting av det som glimtet frem i "Amoklauf" var tilstedet lengre.
Jeg har mistanke om at Boll hadde tenkt å bruke disse filmene til å tjene seg noen raske kroner, og at folk ikke ville bry seg noe nevneverdig om han, slik at han kunne fortsette på denne måten.
Slik ble det dog ikke, og fyren skapte et navn for seg selv, fort, om han ville det eller ikke.
Det var kanskje dette som skulle til, for "Postal" er absolutt ingen dårlig film. Man skal rett og slett lete lenge etter en spilladapsjon som faktisk er så tro til sine røtter som "Postal" er, og slikt står det respekt av, for spillene har da sannelig ikke nok kjøtt på beina til å kunne lage god film ut av.
Men Boll har gjort det, og man kan så klart argumentere om at det kanskje er innenfor en slik sjanger som dette han fungerer best, i et slags live action "South Park" univers. Men hans kommende filmer holder faktisk like høy kvalitet som denne.
Så hva skjer? Har Boll rett og slett fått nok av all drittkasting og bestemt seg for å investere litt tid å energi i en film, for å vise verden at han faktisk kan være en kompetent regissør? For det kan absolutt.
Jeg kan godt la meg overbevise jeg, ikke enda såklart, til det har han for mange dårlige filmer på samvittigheten til at jeg klarer å gjøre akkurat nå.
Men jeg ønsker selvsagt at han skal dra seg opp fra gjørma han har fått dumpet over seg de siste årene, og "Postal" er en fin film å starte prosessen med.

Man kan vel nesten ikke be om mer når man har en film med både David Hasselhoff, Linda Blair og Hildegard Knef?
Laget for å cashe inn på Umberto Lenzi's "Ghosthouse", og døpt "Ghosthouse 2", har disse to filmene ingenting med hverandre å gjøre.
Man skulle nesten tro at en film slik som dette ville være en total katastrofe. Den kom sent på 80-tallet, da horror virkelig begynte å gå på tomgang. Sjangeren var ikke populær lengre og heller ingen brydde seg om hva Linda Blair bedrev tiden sin med 15år etter at hun var med i "The Exorcist".
Det som redder filmen er nok i høyeste grad at dette er en italiensk produksjon mer enn noe annet; regissert av Fabrizio Laurenti og produsert av ingen ringere enn Joe D'Amato, gjør dette til en heksefilm litt utenom det vanlige.
Nydelig skutt og med gode prestasjoner fra samtlige skuespillere (selv om Hasselhoff absolutt ikke passer inn i en skrekkfilm), gjør dette til en film jeg koser meg med.
Det som dog trekker ned litt for mitt vedkomne, er at den mot slutten har en tendens til å bli noe ensformig.
Men til syvende og sist likte jeg denne, en bortglemt og oversett liten sak som absolutt burde sjekkes ut av fans av sjangeren.

Det beste Troma noen gang har satt navnet sitt på. En sann klassiker.

Jeg fulgte ikke med på denne historien da det hele skjedde, men det er heller ingen kriterie for å kunne sette pris på denne dokumentaren.
En svært rett frem sak, men historien finner jeg relativt interessant. Jeg liker også at skaperen av filmen etterhvert også kommer i fokus, noe som kan sies å være svært sjeldent.
Absolutt ingenting ekstraordinært ved denne filmen, men fatter man en liten interesse ang. hva den dreier seg om, tror jeg nok at denne vil falle i smak.

Jeg liker både Jean Reno og Vincent Cassel godt, men her blir de desverre ikke brukt for hva de er verdt.
Filmen fallt ikke i smak hos meg da den kom ut i 2000, men jeg tenkt jeg skulle gi den en ny sjangse, da mye kan forandre seg på 8år.
Det har det ikke gjort i dette tilfellet, og "Les Rivières pourpres" er en rotete film som ikke vet hva den vil.

Man måtte nesten ha bodd i et hull for å ikke fått med seg hype maskinen rundt denne filmen den siste tiden.
Men, som alltid når det kommer til hype, er det sjeldent at en film faktisk klarer å levere hva andre lover den skal gjøre.
Det jeg forventer av en superhelt film er episk underholdning. Det klarte "Batman Begins" å levere til de grader, men desverre ikke "The Dark Knight".
Jeg ser ikke poenget med å menneskelig gjøre karakterer slik som dette, for er det virkelig det vi som publikum vil ha fra en film som dette?
Alt trenger ikke å være rotfestet i en virkelighet, slik at man nærmest tvinges til å tro på det vi ser på skjermen.
"Batman Begins" hadde glimter av dette, men klarte heldigvis den hårfine balansegangen, noe som gjorde den til en storslått opplevelse.
Dette er ikke en kvalitet "The Dark Knight" har og den er etter min mening en svakere film av den grunn.
Det har selvsagt vært mye oppmerksomhet rundt Ledger's tolkning av The Joker. Og ja, den er god, og ikke minst svært passende til filmen. På både godt og vondt.
Men når det er sagt, så er jeg old school, og foretrekker fremdeles Nicholson's maniske og absurde karakter fremfor denne.
Jeg legger også merke til at mange brøler om Oscar til Ledger for hans rolle her, og til det har jeg følgende å si; se litt flere filmer, og vent gjerne til filmåret 2008 er over.
Jeg klarer ikke å se noe grunnlag for at verken filmen "The Dark Knight" eller Heath Ledger automatisk skal belønnes med en Oscar, for etter min mening er den faktisk litt for pretensiøs til å fortjene det.
Men, når det er sagt er dette en god film, jeg skulle bare ønske at folk tar den for hva den er, og ikke hyller den for noe den ikke er. Forestill deg hvor du setter filmen 5 år fra nå, eller 10 år.
En nedtur fra den superbe "Begins", men like fullt en verdig oppfølger, selv om jeg ikke er enig i noen av valgene Nolan har gjort, både manus og regimessig.
Den er dog absolutt godkjent.

En anmeldelse jeg leste av "The Strangers" for en stund tilbake sa; "The Strangers er en meget god film, bare synd den varer i lengre enn 20 min."
Etter å ha sett den selv kan jeg si meg helt enig i en slik uttalelse, og jeg synes dette oppsummerer film svært godt.
Det er noen gode ideer her, de er bare ikke utviklet nok til å holde i 90 min. Det finnes ingen karakter oppbyggning, og vi bryr oss verken om offrene eller de kriminelle.
"The Strangers" blir derfor en apatisk filmopplevelse for min del, ispedd en del svært flotte scener som vitner til det store filmen kanskje kunne ha vært.

"Seed" er utvilsomt en ugjevn film, men den er da i det minste 100% original. Laget av Boll, og kun Boll, som går tilbake til sine røtter, og viser at han faktisk kan lage andre filmer enn kjipe spilladapsjoner.
"Seed" er trolig hans mørkeste film, hvor han klart og tydelig har hentet inspirasjon fra den regelrette mobbingen han har gjennomgått de siste årene.
Slike ting er kraftig skyts, og kunne i utgangspunktet gjort for en svært hard filmopplevelse. Desverre er ikke Boll en fullverdig filmskaper helt enda, og han tar både snarveier jer og der, samtidig som han direkte mangler kunnskap på enkelte områder.
Men, mannen prøver i hvert fall, og dette er nok en gang et skritt i riktig retning for han.

"La Sorella di Ursula" kom ut da gialloens storhetstid var over.
Det meste hadde vært prøver, og filmer som denne og "Giallo A Venezia" prøvde deres beste å tøye grensene for hva som var akseptabelt.
Dette gjør som regel for god, sleazy underholdning, og akkurat det får du i bøtter og spann her.
Man kunne nesten ha trodd at dette var en Jess Franco film, hvor den til tider ser mer ut som en porno enn noe annet.
Men hvem trenger da Franco når man har denne Enzo Milioni? Her får vi servert rumpeslikking, onani med en gull-lenke, lesbesex og heroin. Alt dette mens vår drapsmann knuller ihjel offrene sine med en diger strap-on.
Dette høres selvsagt ut som verdens beste film, men dessverre blir det hele, tro det eller ei, kjedelig.
Jeg skulle forøvrig også ønske at filmen faktisk handlet om "The Sister Of Ursula", men her dreier det seg i hovedsak om Ursula, som er et irriterende nervevrak av dimensjoner, men intelligensen til en 10 åring.
Og det er ting som dette, sammen med et kjedelig og ulogisk plott som trekker ned.

Godt gjennomført, og det vises ganske tydelig hvor både King og de som adapterte "Children Of The Corn" hentet en del inspirasjon fra.
Filmen er dog en anelse for lang, og jeg finner det svært usannsynlig at et voksent menneske ikke skulle få seg til å drepe et barn (eller flere) litt raskere enn dette hvis livet deres sto på spill.
Men, hadde dette skjedd ville det neppe vært nok materiale her til å lage film av, så man må vel bare lære seg å overse små bagateller som dette.
Alt i alt en svært okei sak dette, med en rekke scener som aldri ville blitt satt på film den dag i dag.

Et nydelig stykke film.
Gjennomgående jordnær, sår og trist, men likevell full av håp.
En soleklart kandidat for en Oscar, men denne i likhet med sikkert alt annet blir vel overkjørt av "The Dark Knight"....

Utrolig sterke saker, med et underliggende budskap som endte med regissørens drap kort tid etter at filmen ble sluppet. Å filmatisere De Sade`s verk er nok ingen lett jobb, og det sier seg selv at mesteparten av det mannen skrev på ingen måte egner seg på film. Det kan også argumenteres at mye av det man får se i "Salo" heller ikke egner seg på film, og jeg skjønner godt alle som misliker denne. Men grusomheter eller ei, man kan ikke se bort fra det kunstneriske aspektet ved denne filmen, for det er i bunn og grunn det den er; kunst.

En godt gjennomført film, dog uten de helt store overraskelsene.
Det som kanskje imponerer mest her er at filmen har en norsk regissør, som tidligere kun har stått bak noen "Hotel Cæsar" episoder og "Torpedo". Det ville vel da være en underdrivelse å si at å jobbe sammen med Lucky McKee, Tom Sizemore, Robert Englund og Brian Cox.
Det som trekker mest ned her er at filmen beveger seg alt for sakte, noe som er en synd og skam når materialet er så bra.
Ketchum har vel selv vært med å skrevet manuset her, så hva som har gått galt skjønner ikke jeg.
At budsjettet også har vært lite vises også, og filmen bærer til tider store preg av å være en TV film.
Nå lar jeg meg normalt sett ikke plage av slike ting, men når filmen som nevnt mister tempoet legger man raskere merke til slike ting.
Jeg tror nok at med en annen regissør og mer penger i kassen kunne dette blitt nok en fantastisk Ketchum adapsjon. Slik den står idag er den bare såvidt over middels. Ikke dårlig det, og absolutt noe vi som nordmenn burde være stolt over.

Jeg har aldri vært noen stor fan av Gordon's filmer. Jeg liker "Re-animator", "Castle Freak" og "King Of The Ants" godt, men resten anser jeg som søppel.
Jeg må derfor innrømme at denne tok meg litt på sengen. Omtalene hadde i forkant vært gode, men at Gordon faktisk var kapabel til å gjøre noe slik som dette hadde jeg absolutt ikke forventet.
Nå var jeg faktisk nære på å gi denne topp karakter, men jeg føler at jeg må bremse litt her. Filmen er absolutt et høydepunkt, men den er også vanvittig sjanger frustret. Er dette en komedie? Thriller? Samfunnkritisk drama? Det vet i hvert fall ikke Gordon, og det du da får servert er en smørje av alle disse, som for det meste fungerer godt, men som også har sine negative sider.